hits

martine johansen |oslo

SOLNEDGANG, BLGER OG TRER.

  • 08.05.2017 kl.11:14



Jeg kom over noen bilder p macen min som vekte liv i noen minner i meg. Jeg husker den dagen som om det var i gr. Jeg merker jeg blir litt sjelven av tenke p det, men samtidig veldig takknemlig. Jeg kan le nr jeg prater om det n i ettertid, men det kunne gtt s utrolig galt. Hva var det vi tenkte p? 

Jeg hadde lget om jeg ikke sa jeg var redd, for det var jeg - utrolig redd ogs. Det var noen sekunder ute p havet at jeg nesten ville gi opp, men aldri i livet om jeg hadde gjort det. Det er i slike situasjoner du setter pris p alt du har i livet og innser hva som faktisk er viktig for deg.

 

Jeg og Sondre en kompis av meg hadde vrt ute p hver vrt paddle board. Det hadde vrt utrolig fint vr i Bod den dagen. Havet var stille og solen skinte, perfekt dra ut p havet  ta bilder - tenkte vi. Vi l lenge der ute. Vi tok bilder, pratet og koste oss. Fr vi viste ordet av det var solen nede og blgene begynte bli store. Vi begynte tenke p komme oss tilbake til land, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg trodde ikke det kunne bli verre til jeg plutselig mistet ren min. Da l vi der, p hvert vrt brett med bare en re. Det var nesten umulig komme seg noen vei. 

 

Vi byttet p bruke den ene ren vi hadde igjen, mens den andre mtte padle med hendene. Jeg husker s godt hvor mye jeg ropte og s etter Sondre. Jeg var s redd for at noe galt skulle skje. Vi kom oss 10 meter framover og ble sltt tilbake 8 meter av blgene. Det fltes som en evighet. Det var blitt svart ute og vi klarte ikke holde oss samlet lengre. Jeg har glimt av at jeg padler, mens jeg snur meg roper mot Sondre - som var maange meter bak meg uten re. Jeg kom meg tilslutt p et berg som l i havet. Selv om jeg visste at jeg endelig var p land klarte jeg ikke slappe av, Sondre var jo fortsatt der ute - uten re fordi jeg klarte miste den! Jeg ropte og skrek  prvde fortvilt og veive med hennende, i hp om at noen skulle legge merke til oss. Jeg husker trene kom. Jeg hadde ikke flelse i kroppen og klarte ikke tenke klart. 

 

Sondre var nesten kommet seg til berget da vi s et skarpt lys mot oss, endelig tenkte jeg. Noen fra land hadde sett oss, hpet vi i alle fall. Vi viste ikke om de hadde ringt etter hjelp eller om de i det hele tatt hadde sett oss, men vi fortsatte rope og veive med henende. Vi hadde ikke noe annet valg enn sitte vente. Etter en stund s vi en stor bt som kom kjrende mot oss. Mannen som s oss hadde tilkalt redningsskyta. Det var ikke fr vi kom oss ombord og ble kastet i en dusj begge to, for f blodsirkulasjonen i kroppen at jeg klarte puste ut. Det fltes som om alt skjedde s utrolig fort, men samtidig en evighet. Vi ble kjrt til legevakten for sjekk og jeg fikk ringt mamma og pappa med en gang.

Dagen etter dro vi kjpte en gave og skrev et kort til mannen som ringte etter hjelp og takket. Jeg vet ikke hva vi hadde gjort uten hans hjelp. Jeg er utrolig takknemlig for at det gikk s fint! 

 

Bildene under var bare halv time/time fr blgene slo inn. Uviten om hva vi hadde i vente. Se s fint det var da! Det var vindstille og ikke en eneste blge. Jeg har lrt av denne turen. Havet er ikke noe man skal kdde om. 

Link til avisen:  HER SITTER PADLERNE OG VENTER P HJELP 

          

          

          

         

2 Kommentarer

Nora stby

08.05.2017 kl. 17:23
S glad for at det fikk bra!♥️ Vil deg alt godt!

Malin

11.05.2017 kl. 00:31
Herregud!! S utrolig skremmende.. Men dere hadde heldigvis flaks i uflaks! Godt alt gikk bra ❤

Skriv en ny kommentar

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no