martine johansen |oslo

Når verden raser sammen

  • 28.05.2017 - 20:47

Jeg har fått en del spørsmål om kroppen min siden jeg ble "Et kjent ansikt". Flere av dere har nok scrollet litt på instagram og her på bloggen, derfor skjønner jeg godt at dere er nysgjerrige. Det er så mange lesere som skriver til meg og lurer på hvordan de skal bli tynn. De lurer på hvordan de skal få smalere lår, tynnere mage og målet dems er å se ut som en annnen. Jeg har vært der selv og jeg vet det kan bety utrolig mye der og da, men til syvende å sist er det nok det minst viktigste i livet. Jeg har skrevet et innlegg på bloggen før om den perioden i livet mitt, men velger å poste det igjen. Kanskje dere får litt mer forståelse på hvorfor ting ble som de ble. Husk at det viktigste er å være sunn og frisk jenter og gutter. Det gjør meg trist at når noen kommenterer goals eller drømmekroppen på gamle bilder, det dere ser var en sliten og langt ifra en sunn kropp. Jeg ser så jævlig mye deiligere ut nå enn da.

 

 

 

 

                          ♥

Det hender jeg fortsatt våkner på grunn av det. Våkner av en vond drøm. Jeg svetter, vil gråte, panikken slår inn og jeg tørr ikke legge meg igjen. Det skjedde igjen, i natt. 

Løgner, sviker, taper. Hvilket ord? Egentlig gir jeg faen nå, du er ikke verdt min tid lengre.



Hvordan skal jeg klare å elske noen igjen? Hvordan skal jeg klare å ha en person i livet mitt, som jeg trenger så sårt? Hvorfor skal jeg stole på den neste? Vil jeg klare å åpne meg til noen, knytte meg til noen, eller bruke tiden min på en ny? 

Det var slitsomt. Fysisk og psykisk. Hvorfor prøvde jeg å være noen jeg ikke er? Hvorfor raste jeg ned i vekt? Gjorde jeg det for å føle meg bedre? Nei. Jeg var desperat. Desperat etter bekreftelse om at jeg var god nok. 

Hvor var du da jeg trengte deg mest?. Hva skjedde med "bare dæ"?.

Alle undret på hvorfor. Hvorfor jeg ikke kunne la deg gå og aldri snakke med deg igjen. Jeg klarte det ikke. Du hadde en kontroll over meg. En kontroll som førte til at det alltid var jeg som måtte beklage. Det var jeg som satt igjen å gråt. Det var jeg som ble syk. 

 

"Love makes you blind" 

Når kjærligheten inntreffer blir man blind for alt. Man ser håp, lykke og en spennende fremtid. Jeg var redd. Redd for at jeg aldri skulle finne noen å elske på samme måte. Jeg trodde (egentlig ikke) at hver gang var den siste. Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å komme meg over deg. Jeg tok feil og glad er jeg for det

"Det er så vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i."


 

For alle gangen jeg lå våken om natten. For alle gangen jeg måtte lyve til familie og venner. For alle gangene jeg lå alene å gråt og for alle gangene jeg måtte late som alt var helt fint. FUCK DEG. 

Jeg er så glad for at jeg ikke trenger å late som lengre. Jeg våkner opp glad. Jeg drar ut med vennene mine, går på skolen, spiser, ler og er oppriktig glad i livet. Nå er jeg kun meg! Og vet dere hva? Det er mer enn godt nok.

 



TAKK. Takk for at dere alltid stiller opp og er der for meg. 

Jeg har de så bra nå, bedre enn på lenge faktisk. 

 


"Every challenge makes you stronger"

Hvorfor jeg slettet bildet på Instagram.

  • 10.05.2017 - 19:29



Jeg har fått en del spørsmål om hvilket bilde jeg la ut, og hvorfor jeg slettet det. Jeg skal prøve å forklare så godt som det lar seg gjøre, men sannheten er at jeg ikke vet helt selv hvorfor. Bildet over lå ute på Instagram i maks 10 minutter før jeg slettet det. Jeg stresset litt over hva folk ville si og hva mamma sa, hun var nok bare redd for at jeg skulle få mye kritikk. 

 

De første jeg tenkte på når jeg slettet bildet var den eldre generasjonen, samt de av dere lesere som er noen år yngre. Jeg vet jo at over halvparten av de som følger livet mitt er jenter som er yngre enn meg og jeg vil jo ikke oppfates som en "dårlig" person. Jeg tok bilde på en shoot med en kompis som har masse utstyr og kostymer. Jeg har sett bilder med pistoler før og tenkte det hadde vært gøy å tatt et likt bilde. Jeg ser ikke på det som noe annet enn en sunn kropp og et kult bilde. Det er ikke slik at alt trenges å realiseres eller overtenkes, det er jo bare et bilde - etter min mening da. Det er for det første ikke en ekte pistol og for det andre er jo ikke dette noe jeg ser for meg ville skjedd i virkeligheten. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å legge det ut på nytt, ikke med det første i alle fall. Jeg vil rett å slett ikke ha den kritikken på meg. Nå er jeg jo veldig dobbeltmoralsk siden jeg legger dette ut på bloggen, men her får jeg forklart meg rundt bilde - om folk forhåpentligvis leser og ikke bare ser bildene. (Det er jo ofte jeg kun ser bildene til bloggere) 

 

Jeg har i tilegg alltid lengtet etter den slanke kroppen, men det har endelig gått opp for meg at å være sunn og fornøyd med den man er er det beste. Nå kommer jeg sikkert til å få kritikk for å mene at jeg ikke er slank eller tynn, men det er langt i fra det jeg mener. Jeg vet at jeg er slank og jeg mener heller ikke at de som er større enn meg, ser dårligere ut. Jeg har bare alltid hatt et litt feil syn på min egen kropp. Jeg hadde for eksempel aldri klart å legge ut dette bilde for 1 år siden, null sjans. Fuck janteloven, jeg ser fantastisk ut. 

 

Jeg tror mye av grunnen til at jeg slettet bilde er vel fordi jeg bor i Norge. Jeg føler man har "lov" til å gjøre mindre her, enn kanskje hva man har i andre land. Er det slik at man blir dømt fortere her?

 

Jeg prøvde å leke litt med redigeringen, i håp om å gjøre det mindre ille, men da ble det kanskje verre? Jeg vet ikke helt hva som gjør bildet så ille, men hva vet vel jeg. Jeg er bare 20 år og tenker kanskje ikke så langt før jeg poster noe eller skriver noe. Jeg gjør ting om det føles rett, det har jeg alltid gjort. Jeg er også veldig sta, som gjør en situasjon som denne veldig vanskelig. Jeg selv mener jo at det ikke er noe galt med dette bilde, men jeg vet det er en stor gruppe som ikke mener det samme som meg. Jeg ville jo legge det ut, men vil heller ikke bli framstilt på en måte som jeg ikke kan stå for. Jeg velger å la vær å legge ut bilde noen plass etter dette og heller ha det for meg selv, som et morsomt minne fra en kul photoshoot.

Nå kommer spørsmålet til dere: Hva tenker du om bilder med pistoler og lettkledde bilder på nett? 

SOLNEDGANG, BØLGER OG TÅRER.

  • 08.05.2017 - 11:14



Jeg kom over noen bilder på macen min som vekte liv i noen minner i meg. Jeg husker den dagen som om det var i går. Jeg merker jeg blir litt sjelven av å tenke på det, men samtidig veldig takknemlig. Jeg kan le når jeg prater om det nå i ettertid, men det kunne gått så utrolig galt. Hva var det vi tenkte på? 

Jeg hadde løget om jeg ikke sa jeg var redd, for det var jeg - utrolig redd også. Det var noen sekunder ute på havet at jeg nesten ville gi opp, men aldri i livet om jeg hadde gjort det. Det er i slike situasjoner du setter pris på alt du har i livet og innser hva som faktisk er viktig for deg.

 

Jeg og Sondre en kompis av meg hadde vært ute på hver vårt paddle board. Det hadde vært utrolig fint vær i Bodø den dagen. Havet var stille og solen skinte, perfekt å dra ut på havet å ta bilder - tenkte vi. Vi lå lenge der ute. Vi tok bilder, pratet og koste oss. Før vi viste ordet av det var solen nede og bølgene begynte å bli store. Vi begynte å tenke på å komme oss tilbake til land, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg trodde ikke det kunne bli verre til jeg plutselig mistet åren min. Da lå vi der, på hvert vårt brett med bare en åre. Det var nesten umulig å komme seg noen vei. 

 

Vi byttet på å bruke den ene åren vi hadde igjen, mens den andre måtte padle med hendene. Jeg husker så godt hvor mye jeg ropte og så etter Sondre. Jeg var så redd for at noe galt skulle skje. Vi kom oss 10 meter framover og ble slått tilbake 8 meter av bølgene. Det føltes som en evighet. Det var blitt svart ute og vi klarte ikke holde oss samlet lengre. Jeg har glimt av at jeg padler, mens jeg snur meg å roper mot Sondre - som var maange meter bak meg uten åre. Jeg kom meg tilslutt på et berg som lå i havet. Selv om jeg visste at jeg endelig var på land klarte jeg ikke å slappe av, Sondre var jo fortsatt der ute - uten åre fordi jeg klarte å miste den! Jeg ropte og skrek å prøvde fortvilt og veive med hennende, i håp om at noen skulle legge merke til oss. Jeg husker tårene kom. Jeg hadde ikke følelse i kroppen og klarte ikke tenke klart. 

 

Sondre var nesten kommet seg til berget da vi så et skarpt lys mot oss, endelig tenkte jeg. Noen fra land hadde sett oss, håpet vi i alle fall. Vi viste ikke om de hadde ringt etter hjelp eller om de i det hele tatt hadde sett oss, men vi fortsatte å rope og veive med henende. Vi hadde ikke noe annet valg enn å sitte å vente. Etter en stund så vi en stor båt som kom kjørende mot oss. Mannen som så oss hadde tilkalt redningsskøyta. Det var ikke før vi kom oss ombord og ble kastet i en dusj begge to, for å få blodsirkulasjonen i kroppen at jeg klarte å puste ut. Det føltes som om alt skjedde så utrolig fort, men samtidig en evighet. Vi ble kjørt til legevakten for sjekk og jeg fikk ringt mamma og pappa med en gang.

Dagen etter dro vi å kjøpte en gave og skrev et kort til mannen som ringte etter hjelp og takket. Jeg vet ikke hva vi hadde gjort uten hans hjelp. Jeg er utrolig takknemlig for at det gikk så fint! 

 

Bildene under var bare halv time/time før bølgene slo inn. Uviten om hva vi hadde i vente. Se så fint det var da! Det var vindstille og ikke en eneste bølge. Jeg har lært av denne turen. Havet er ikke noe man skal kødde om. 

Link til avisen:  HER SITTER PADLERNE OG VENTER PÅ HJELP 

          

          

          

         

PARADISE HAR PÅVIRKET LIVET MITT I OSLO.

  • 04.05.2017 - 18:02



Jeg hadde en samtale med noen venninner for noen dager siden, der vi pratet om det å få seg nye venner. Det er ikke til å legge skjul på at når man flytter til et nytt sted, som er så langt unna sin egen hjemby - kjenner man plutselig ikke så mange lengre. 
Jeg har aldri vært avhengig av å ha mange venner, men har egentlig alltid hatt det. Jeg har drevet på med idretter så lenge jeg kan huske og det er noe av det mest sosiale man kan ha som hobby - Så det hadde blitt feil av meg å si at ting plutselig endret seg, det har bare endret seg i ny by. 
 

Når jeg flyttet til Oslo kjente jeg bare vennene mine fra Bodø, som også hadde flyttet hit. Jeg startet på sonans, som i seg selv ikke er veldig sosialt. Jeg viste når jeg startet der at det ikke var plassen for å få seg masse venner - det hadde jeg hørt og fikk bevist. Jeg tok ikke initiativ til å bli kjent med så mange heller, det ble bare sånn. Jeg hadde kun skole to dager i uken, så det var lenge mellom hver gang jeg så klassevenninnene mine. Slik jeg fikk intrykk av miljøet der,  var det slik at de fleste kun var der for å gjøre skole. Det er ikke det sosiale som man får på høyere utdanning, med fester, arrangementer og studentuke. De fleste ville helst sitte med et par seter mellomrom fra hverandre - det ble til at jeg gjorde det samme. 

 

Jeg hadde heller ikke jobb forrige halvår og fylte ikke 20 år før sent på året, som gjorde at jeg ikke dro ut på byen så ofte. Jeg ble kanskje venn med maks 10 stykker på et halvt år, altså ikke så mye å skryte over. Jeg synes egentlig at det er litt rart, med tanke på at jeg er en veldig utadvent person. Jeg elsker jo å bli kjent med nye mennesker, men denne gangen var det vanskeligere enn jeg trodde. 
 

Nå har alt endret seg. Vennekretsen min i Oslo har vokst så utrolig mye, takket være min deltagelse i paradise hotel. Først og fremst er det ikke en eneste av deltagerne jeg ikke liker og over halvparten bor i Oslo. Flere vet hvem jeg er, som gjør at flere tar kontakt. Det er så hyggelig når folk skriver og jeg er alltid åpen for et nytt vennskap. Jeg hadde det BRA i Oslo i fjor, utrolig bra - det var ikke det det sto på. Jeg hadde gode venner og de menneskene jeg ble kjent med, betydde mye for meg. Jeg hadde dessuten noen av mine beste venner fra Bodø her i Oslo. Det var veldig trygt og jeg følte meg fort hjemme i denne lille storbyen. Oslo tok meg godt i mot og jeg angret ikke et sekund på at jeg flyttet i fjor. Sannheten er bare at det automatisk er mye mer å gjøre nå. Ting er ikke så ensformig som det kanskje var i fjor. Det er alltid en vinkveld, filmkveld, fest, arrangement eller resturantbesøk å være med på. Det tar lang tid å komme seg til rette i en ny by. Det tar lang tid å finne de rette vennene og det rette miljøet, men jeg føler jeg er på god vei. 

Når kjærligheten ikke kan beskrives med ord.

  • 04.05.2017 - 01:12

I går hadde to av de som står meg nærmest bursdag. Mammaen min og gudmorungen min. På slike dager kjenner jeg på savnet hjem litt ekstra. Jeg skulle ønske jeg kunne være med de og gi de begge en stor klem. 

 

Mamma er den jeg alltid ringer og den dama jeg ser mest opp til. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne ved min side, hver eneste dag. Jeg får så mye støtte, omsorg, trøst og glede fra henne. Jeg er så stolt av å ha en mamma som alltid har stilt opp. Hun var treneren min i alle år på handball. Hun var med på alle reiser, kamper og treninger. Trening hadde vi nesten hver dag og turer var det flere helger i måneden. Hun har alltid stått på sidelinjen å heiet på meg, uansett hva jeg har gjort - det er jeg utrolig takknemmlig for. Hun gir meg så mye motivasjon og håp. Hun er den som får det negative til å bli positivt og en vond dag til å bli en bra. Det å få høre at jeg ligner på mammaen min, er noe av det fineste komplimentet jeg får. Jeg håper jeg ser like bra ut og blir like kul som deg, når jeg blir like gammel. Du stråler mamma<3 Gratatulerer så mye med dagen til den flotteste dama på jord. Jeg elsker deg! 






Jeg husker fortsatt dagen tante spurte meg om å bli gudmor. Jeg husker hvor stolt og glad jeg ble. Jeg husker hvordan livet mitt var på den tiden og det å bli gudmor til Selma endret så utrolig mye. Jeg var så takknemmlig. Jeg følte lykke på en helt annen måte - hun gir meg så mye lykke. Jeg følte meg så voksen. Jeg følte et ansvar. Et ansvar om å være der for noen og muligheten til å være der for noen.   

Sist jeg var hjemme i Bodø fikk jeg ikke møtt henne så lenge, siden de skulle reise på påskeferie. Når jeg skulle si hade begynte jeg å gråte og typisk meg begynner jeg å gråte igjen nå. Jeg føler jeg går glipp av så mye, hun vokser for fort. Fra hver gang jeg møter henne, er hun blitt noen måneder eldre. Når man er små er noen måneder en evighet. Hun er noe av det nydeligste jeg har møtt og jeg håper hun får alt hun ønsker seg i livet og litt mer. Gratulerer så mye med dagen gudmor sitt gull. Jeg elsker deg! 

 


 

TANKER JEG ALDRI HAR FORTALT NOEN.

  • 17.04.2017 - 15:13

Tanker og følelser jeg aldri har fortalt noen.


Jeg har ryddet litt på rommet i dag og da fant jeg denne boken. En bok jeg kjøpte for snart 2 år siden. Jeg har 2 av samme bok og den siste er snart full. Jeg har alltid vært glad i å skrive, spesielt om følelser. Jeg har hatt mange blogger, men har latt vær å skrive på bloggen og heller i dagboken flere ganger. 

I dagboken min finner man alt fra det vakreste til det vondeste. Jeg har et hatelsk forhold til denne boken. Jeg har flere ganger hatt lyst til å brenne den. Jeg har hatt lyst grave den ned, for så å grave den opp igjen om 20 år. Sannheten er at jeg liker å ha den der. Jeg liker å kunne bla i den og skrive ned tanker, som jeg ikke vil dele med andre. I boken finner jeg tankene mine fra mange kvelder i 2 år. Det står utrolig mye fint i den, men også veldig mange vonde minner. Når jeg leser i den, merker jeg hvor mye jeg har forandret meg. Jeg kjenner meg ikke alltid igjen. Til det positive, vell å merke.

 

I boken har jeg vært forelsket og levd på en rosa sky.

I boken har jeg grått og skrevet mitt på natten.

I boken har jeg vært på ferie.

I boken var jeg på flyet til Oslo, når jeg skulle flytte. 

I boken hadde jeg nettop gjort det slutt med typen.

I boken har jeg kranglet med min aller beste venninne. 

I boken har jeg skrevet ned mine dypeste følelser og tanker. 

 

Nå har jeg ikke skrevet i den siden November 2016. Sist gang jeg skrev var faktisk kvelden etter jeg hadde vært på mitt siste paradise intervju. Jøss, tiden flyr når man har det gøy! I dagboken kan jeg skrive nøyaktig hva jeg vil, uten at noen kan dømme eller kommentere. Der kan jeg være ærlig. Ærlig prøver jeg jo å være med dere å, men det er mye dere ikke vet. Mitt siste "innlegg" i boken var om en gutt. En gutt jeg ikke har så veldig mye kontakt med nå og som jeg aldri har fortalt dere om heller. Han forblir ukjent. Jeg er glad jeg har hatt dagboken min. Jeg er glad jeg har vært ærlig med med meg selv og følelsene mine i den.

 


 

Kanskje jeg poster en av sidene til dere en dag, eller ikke. Vi får se.

VAR PARADISE DET RIKTIGE VALGET?

  • 12.04.2017 - 12:52

Har du noen gang tenkt på at du aldri vil oppleve denne dagen igjen? Du blir aldri like gammel som du er akkurat nå. Noe som skremmer meg er tid. Tiden går alt for fort. Jeg er ofte redd for å gå glipp av ting. Redd for å takke nei til tilbud om fest, reiser, jobb eller en date. 

 

Hva så om exen har fått seg ny dame? Det var jo du som gjorde det slutt uansett. Hva så om du ikke ble invitert på vors hos den "kule" gjengen? Hva så om du ikke har drømmekroppen, til syvende å sist har det ingenting å si. Behandler typen/damen deg dårlig? Ditch personen, h*n er ikke verdt tiden din. Jeg er bare 20 år. Halveis til 40. Likevel stresser jeg over at jeg blir eldre. Jeg vil ikke kaste bort tiden min. Jeg føler jeg har kastet bort tiden min, men jeg har jo egentlig ikke det. Jeg har lært så utrolig mye! På godt og vondt. Jeg har formet meg som person ut ifra opplevelser jeg har vært igjennom i livet mitt. For hvem kommer egentlig til å bry seg mere om hva du gjorde "flaut" på byen, hvordan du ser ut eller hvordan du kler deg. Man er alltid hardere meg seg selv.

 


 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg vil vel bare få ut tanker som jeg har sittet med en stund. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å prioritere det beste, vær gang. Jeg vet enda ikke hva jeg vil i livet, hvem jeg er og hvor jeg hører til. Jeg vet ikke om paradise var det riktige valget eller om jeg kommer til å angre senere. Nå føler jeg at jeg valgte riktig. Jeg sitter igjen med gode minner og mange nye venner.  Paradise endret livet mitt til det positive. Jeg vil bare få fram at man lærer så lenge man lever. Jeg kommer til å gjøre feil. Jeg kommer til å prioritere feil. Jeg kommer til å bli lei meg over ting jeg ikke burd og jeg kommer til å tråkke feil og det er lov. Du lever bare en gang, så det er bare opp til en selv hva man velger å bruke tiden sin på. Jeg vil fortsette å leve, feile og prøve vær dag å prioritere rett og gjøre hva som er best for meg. Du er din egen lykkes smed!  

 


 

Jeg vil aldri slutte om jeg failer første gang.

Jeg vil ikke la noen behandle meg dårlig.

Jeg vil gjøre det jeg selv vil.

Jeg vil bli kjent med ny mennesker.

Jeg vil le, gråte og smile.

H*n sa h*n ville gi opp livet.

  • 09.04.2017 - 18:31

Det er på kveldene at du sender meg en melding. Du sier du er sliten og du forteller meg at du ikke føler deg bra nok. Du forklarer meg hvor lenge du har følt det slik og at du ikke klarer mer.

Det gjør vondt, utrolig vondt. Jeg var ikke klar over at det kom til å bli slik. Jeg har hørt før at det å være en offentlig person ikke bare var en dans på roser og det får jeg virkelig erfart nå.

Jeg kan ikke tro at så mange av dere bruker deres tid på å snappe meg, skrive på Facebook, Instagram eller ringe. Jeg setter så utrolig stor pris på dere alle og det føles godt å ha så mange personer "rundt seg", selv om det bare er bak en skjerm.

De fleste meldingene er utrolig koselige og oppmuntrende, men så kommer den dystre delen. Den delen hvor dere spør om hjelp og råd om livet.

De fleste er yngre enn meg og det gjør kanskje saken enda tyngre. Utroskap, spiseforstyrrelser, selvskading og mobbing. Listen er lang over problemer både jenter og gutter spør om råd til.

Jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe dere alle. Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle dere at dere var gode nok og at det holdt. Jeg skulle så ønske at vi alle klarte å være snille med hverandre.

 

 

Det er så mange der ute som trenger noen, som har det vondt og som sliter. Vær snill med alle rundt deg. Du vet aldri hvordan de har det. Det er så lite som skal til for å gjøre annen persons dag bedre.

Jeg setter utrolig stor pris på dere alle. Jeg prøver å svare dere og komme med råd, så fort som jeg klarer. Jeg klarer kanskje ikke å hjelpe dere alle, men jeg prøver så godt jeg kan.

Jeg runder av dette innlegget meg å si tusen takk til dere alle. Dere gir meg så mye støtte og jeg gjør så godt jeg kan for å kunne gi noe tilbake til dere❤

SEX AND NUDITY

  • 06.04.2017 - 12:45

 

Self respect has nothing to do with sex and nudity. Self respect means making choices that makes you happy.

 


//Bilder fra sommeren ifjor.

Kler man av seg på bilder, er det feil i dagens samfunn. 

NÅR VERDEN RASER SAMMEN

  • 28.08.2016 - 16:33


"Dette innlegget er et av de første innleggene jeg skriver. Jeg skriver det mest for meg selv, for å få ut tankene og følelsene mine. Det er et innlegg jeg er veldig usikker på om jeg noen gang kommer til å publisere."

Det hender at jeg fortsatt våkner på grunn av deg. Våkner av en vond drøm. Jeg svetter, vil gråte, panikken slår inn og jeg tørr ikke legge meg igjen. Det skjedde igjen, i natt.

Løgner, sviker, taper. Hvilket ord? Egentlig gir jeg faen nå, du er ikke verdt min tid lengre.




       
Hvordan skal jeg klare å elske noen igjen? Hvordan skal jeg klare å ha en person i livet mitt, som jeg trenger så sårt? Hvorfor skal jeg stole på den neste? Vil jeg klare å åpne meg til noen, knytte meg til noen, eller bruke tiden min på en ny? 

Det var slitsomt. Fysisk og psykisk. Hvorfor prøvde jeg å være noen jeg ikke er? Hvorfor raste jeg ned i vekt? Gjorde jeg det for å føle meg bedre? Nei. Jeg var desperat. Desperat etter bekrefelse om at jeg var god nok.

Hvor var du da jeg trengte deg mest?. Hva skjedde med "bare dæ"?.

Alle undret på hvorfor. Hvorfor jeg ikke kunne la deg gå og aldri snakke med deg igjen. Jeg klarte det ikke. Du hadde en kontroll over meg. En kontroll som førte til at det alltid var jeg som måtte beklage. Det var jeg som satt igjen å gråt. Det var jeg som ble syk.

"Love makes you blind"
 Når kjærligheten inntreffer blir man blind for alt. Man ser håp, lykke og en spennende fremtid. Jeg var redd. Redd for at jeg aldri skulle finne noen å elske på samme måte. Jeg trodde (egentlig ikke) at hver gang var den siste. Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å komme meg over deg. Jeg tok feil og glad er jeg for det.  

"Det er så vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i."


             

For alle gangene jeg lå våken om natten. For alle gangene jeg måtte lyve til familie og venner. For alle gangene jeg lå alene å gråt og for alle gangene jeg måtte late som alt var helt fint. FUCK DEG.

Jeg er så glad for at jeg ikke trenger å late som lengre. Jeg våkner opp glad. Jeg drar ut med vennene mine, går på skolen, spiser, ler og er oppriktig glad i livet. Nå er jeg kun meg! Og vet dere hva? Det er mer enn godt nok.

            
              
TAKK. Takk for alt dere er. Takk for at dere alltid stiller opp og er der for meg.
 

Jeg har det så bra nå, bedre enn på lenge faktisk.

     
"Every challenge makes you stronger" 


 

MartineJohansen

20 år fra Oslo

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Youtube
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no