Har du noen gang følt at du er helt nytteløs? Det har jeg gjort. Mange ganger. Jeg har aldri hatt en fast jobb lengre enn ett år. Jeg har startet på skolen, ikke klart å henge med, droppet ut og nå står jeg igjen med et stort studielån.

Jeg har siden barneskolen vært veldig ukonsentrert i skoletimene. Jeg har hatt vanskeligheter for å sitte i ro over lengre perioder, følge med på det lærerne sier og klare å holde konsentrasjonen oppe over lengre tid. Da jeg startet på Videregående skole hadde jeg gått 10 år grunnskole. Men allerede da hadde jeg STORE kunnskapshull og jeg stilte svakt i forhold til flere av mine klassevenner. 

Første året på videregående gikk helt ok. Var selvfølgelig litt lei på slutten og det var nok den største årsaken til at jeg valgte å ta et utvekslingsår i USA. Tredjeåret mitt startet også helt greit, men sank fort og drastisk. Klarte ikke å finne motivasjon til å gjøre noen ting. En av grunnene til det er nok fordi det skjedde mye i livet mitt på den tiden. Både psykisk og fysisk.  

Tror dere jeg velger selv å gå fra eksamen med en halv side, med halvferdig tekst? Bare fordi jeg ikke gidder? Nei. Da tar dere feil. Jeg synes det er kjempe kjipt og trist. Jeg vegrer meg alltid før jeg skal levere inn det jeg har skrevet. Jeg venter gjerne til alle andre har gått før jeg tør å levere mitt arbeid. Det er dumt, men jeg får det bare ikke til. (Og tro meg, jeg har virkelig prøvd.)

En av de tingene som har irritert meg mest er det alle andre sier og tenker når jeg forteller hvilken karakter jeg fikk, eller hva jeg skrev på de ulike oppgavene. "Haha, du er så dårlig på skolen". Ja, jeg er vel det. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å gjøre det bra, hvis det var det dere trodde. Jeg vil så gjerne. Jeg vil være den jenta med toppkarakterer. Tilslutt ble det bare til at jeg jattet med, og gadd ikke forklare hvorfor jeg strøyk/fikk dårlig karakter. De fikk bare tro at jeg var dum.

Jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke alltid har gjort mitt beste. Mange ganger har det vært fordi det er så vanskelig å fortsette når jeg gang på gang har prøvd, og resultatet blir alltid det samme. FAILURE. Jeg har det bedre når jeg ikke går skole. Skole stresser meg og jeg synes det er vanskelig å forklare hvorfor. Det er vanskelig å skal forklare hvorfor til en person som ikke klarer å forstå. Jeg klarer ikke å ta til meg kunnskap i et klasserom fullt av andre ungdommer. Noen taster på pcen, noen tygger tyggis, noen hvisker høyt bak meg. Det er UMULIG å konsentrere seg da?!

Hvis jeg har prøve, innlevering eller et prosjekt som må gjøres, så har jeg ikke samvittighet til å gjøre annet enn å sitte inne å øve. Meen så klarer jeg det ikke, og blir heller sittende hjemme og ikke får gjort noe ut av dagen. Skjønner dere? Den tiden kunne jeg brukt på å pugge og øve, men selvom jeg prøver så går det bare ikke. Det er veldig frustrerende, og en vanskelig situasjon å være i. 

I August 2016 flyttet jeg til Oslo for å fullføre videregående. Jeg gikk på Sonans i et halvt år, før jeg fikk beskjed om at jeg skulle inn på Paradise hotel. Jeg hadde allerede mistet motivasjonen til å fortsette på skolen. Om jeg skal være helt ærlig med meg selv og dere, hadde jeg nok ikke så stor motivasjon da jeg startet heller. Men jeg lovet meg selv at jeg skulle prøve mitt beste for å få studiekompetansen i boks. Desember kom, og jeg visste at jeg måtte ta et valg. Enten å reise til Mexico i 2 måneder og henge etter med mye skolearbeid, eller å være hjemme å fortsette på skolen. Jeg valgte å gjøre det jeg selv ville, og det som føltes best for meg. Det ble alternativ 3: droppe ut av skolen å reise. Både da og nå føles det ut som at jeg har tatt det riktige valget. Jeg tror nok jeg kommer til å fullføre en dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Skole kan man begynne på og slutte med når som helst, derfor kommer jeg ikke til å stresse med å starte neste gang. 

 

Jeg er heldig som har foreldre som forstår. Jeg er heldig som har foreldre som bryr seg og støtter meg. Jeg er heldig som har foreldre som kjenner meg og vet hva som er best for meg. 

NEI jeg synes ikke det er kult å gjøre det dårlig på skolen, det er ikke flaut og jeg er absolutt ikke dum bare for jeg ikke får toppkarakterer. Skolen er laget i et mønster som ikke passer alle. Dette er ikke noe nytt. Alle vet det og alle ser det. 







         





"Dette innlegget er et av de første innleggene jeg skriver. Jeg skriver det mest for meg selv, for å få ut tankene og følelsene mine. Det er et innlegg jeg er veldig usikker på om jeg noen gang kommer til å publisere."

Det hender at jeg fortsatt våkner på grunn av deg. Våkner av en vond drøm. Jeg svetter, vil gråte, panikken slår inn og jeg tørr ikke legge meg igjen. Det skjedde igjen, i natt.

Løgner, sviker, taper. Hvilket ord? Egentlig gir jeg faen nå, du er ikke verdt min tid lengre
.



       
Hvordan skal jeg klare å elske noen igjen? Hvordan skal jeg klare å ha en person i livet mitt, som jeg trenger så sårt? Hvorfor skal jeg stole på den neste? Vil jeg klare å åpne meg til noen, knytte meg til noen, eller bruke tiden min på en ny? 

Det var slitsomt. Fysisk og psykisk. Hvorfor prøvde jeg å være noen jeg ikke er? Hvorfor raste jeg ned i vekt? Gjorde jeg det for å føle meg bedre? Nei. Jeg var desperat. Desperat etter bekrefelse om at jeg var god nok.

Hvor var du da jeg trengte deg mest?. Hva skjedde med "bare dæ"?.

Alle undret på hvorfor. Hvorfor jeg ikke kunne la deg gå og aldri snakke med deg igjen. Jeg klarte det ikke. Du hadde en kontroll over meg. En kontroll som førte til at det alltid var jeg som måtte beklage. Det var jeg som satt igjen å gråt. Det var jeg som ble syk.

"Love makes you blind"
 Når kjærligheten inntreffer blir man blind for alt. Man ser håp, lykke og en spennende fremtid. Jeg var redd. Redd for at jeg aldri skulle finne noen å elske på samme måte. Jeg trodde (egentlig ikke) at hver gang var den siste. Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å komme meg over deg. Jeg tok feil og glad er jeg for det.  

"Det er så vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i."


             

For alle gangene jeg lå våken om natten. For alle gangene jeg måtte lyve til familie og venner. For alle gangene jeg lå alene å gråt og for alle gangene jeg måtte late som alt var helt fint. FUCK DEG.

Jeg er så glad for at jeg ikke trenger å late som lengre. Jeg våkner opp glad. Jeg drar ut med vennene mine, går på skolen, spiser, ler og er oppriktig glad i livet. Nå er jeg kun meg! Og vet dere hva? Det er mer enn godt nok.

            
       TAKK. Takk for alt dere er. Takk for at dere alltid stiller opp og er der for meg.

 

Jeg har det så bra nå, bedre enn på lenge faktisk.

     
"Every challenge makes you stronger" 


 






Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits