hits

martine johansen |oslo

De bruker deg.

  • 25.11.2017 - 10:54

                                     Jeg har flere tusen følgere, venner og likes, påvirker dette privatlivet mitt? 

                                

Etter paradise hotel endret mye i livet seg og jeg blitt mer "populær" det siste året. Eller hva vil det si å være populær? Jeg er i alle fall blitt 
mer ettertraktet. Jeg blir ofte invitert på arrangementer og nye mennesker prøver å få kontakt med meg hver eneste dag. Det er ikke alltid gode hensikter, men jeg prøver å tenke positivt til det motsatte er bevist. De fleste jeg møter er snille, men så møter jeg de som ikke kunne brydd seg verken om meg, hvordan jeg har det eller hvordan jeg er. De ser bare fasaden. Noen ekstra følgere, likes, blikk og status. Oslo. Det er annerledes i storbyer, det er ikke som hjemme, men jeg begynner å venne meg til det. Mennesker som plutselig dukker opp i livet ditt som vil deg alt det beste. Som vil hjelpe deg, være med på det du gjør og ringer når det trengs. Sannheten bak det hele er at de til syvende og sist kun gjør det for dem selv. De bruker deg som brikke for å oppnå det dem selv ønsker.
 

Sjalusi. Faen for en ekkel følelse. Vi jenter er ekstreme på dette og vi er for alt for dårlige på girl power. Vi er alt for dårlige til å bygge hverandre opp, større hverandre og hjelpe til. Det er ikke en konkurranse om å bli best og det hjelper ikke å trykke andre ned for å komme lengre selv. Hjelper man hverandre er sannsynligheten for at begge lykkes bedre, enn om man ikke gjør det. 

 

Du vet de menneskene som skal komme å ramse opp alt de har gjort for deg? Gjør du noe fint for en person, gjør du det for at du vil og ikke for at du forventer noe tilbake. Ikke tolk meg feil. Så klart er det koselig og snilt å kan gjøre noe tilbake for noen, spesielt om personen har hjulpet deg eller gjort noe for deg. Men halve gleden blir jo faktisk borte når den andre personen forventer det. 

 

1. Personen har aldri tid til deg, men du ser h*n henger med andre ofte. 
2. Legger ikke merke til hele deg og hvordan du har det.

3. Du er den eneste som prøver å holde vennskapet i sjakk.  

4. Dem holder ikke på hemmeligheter.

5. Forlater deg sekundet det kommer noe bedre og mer spennende i deres eget liv. 

6. Hakker ned på deg. Snakker nedlatende, for å føle seg selv bedre.

7. Skal alltid sette seg selv i en bedre situasjon enn deg. 
8. Prøver å gjøre deg sjalu.

 

Det er de som er der på godt og vondt du tar med deg livet ut. Ikke de som plutselig dukker opp i livet ditt når alt er fint og flott og de selv "tjener" noe på deg. Takk for meg

Forvirret.

  • 21.11.2017 - 14:48

Jeg har snart brukt 3 timer på å skrive. Ikke på å skrive dette innlegget, men bare det å starte å skrive. Jeg tok fram macen da jeg våknet, men ingenting av det jeg ville skrive om fikk jeg ut. Jeg tenker fortsatt på drømmen jeg hadde i natt, som fortsatt ikke virker som en drøm. Det må ha vært en drøm for det som skjedde var ikke virkelighet. Det eneste som var virkelig i drømmen var rommet. Jeg har hørt folk snakke om søvnparalyse før, men hva det egentlig er er jeg litt usikker på. Det eneste jeg vet er at jeg turte eller klarte ikke bevege meg eller snakke. Jeg sov over hos Mathilde i natt og våknet da hun dro på jobb. Jeg hadde allerede sovet dårlig fram til da og det første jeg sa til henne var "jeg har ikke sovet godt i natt". Jeg kan ikke ha sovet mer enn 15 minutter mellom hver gang jeg våknet. Jeg sovnet igjen da hun dro og det var da de verste følelsene kom. Det var som om noen var her, men jeg klarer ikke beskrive hva. Jeg hørte lyder og dette var fra en dør til et kott, hvor det mest sannsynlig ikke befant seg noen. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, for det var sikkert bare en drøm. En alt for virkelig drøm.

 

Jeg har lyst å skrive om alt jeg gjorde i Bodø. Jeg vil fortelle dere om hvor mye jeg savnet å spille handball da jeg var på kamp med mamma. Jeg har lyst å skrive om hvor mye som har forandret seg siden jeg flyttet. Jeg har lyst å skrive om hvor rart det var å se søskene til venner og bekjente. Jeg blir jo eldre for hver gang jeg er hjemme, men når man møter dem som er yngre enn seg selv legger man ekstra merke til det. Jeg vil skrive om hvor godt det var å spise middag med familien, hvor godt og trygt alt føltes hjemme. Jeg vil dele erfaringer, historier og tips med dere. Jeg vil dele erfaringer om hvordan jeg fant mine ekte venner og kvittet meg med falske. Jeg vil skrive om hvor mye jeg gleder meg til å reise til Thailand, men så ender jeg opp med å skrive ingen av tingene. Jeg har skrevet masse i dagboken min den siste tiden, men lite her på bloggen. Dagboken har jeg fortalt dere om før og jeg sa jeg skulle poste noen sider til dere, men det skjedde aldri. Jeg ville plutselig ikke dele noe så privat med så mange. 

 

Jeg vet det kanskje bare er en dårlig dag, dårlig periode eller fordi at jeg mest sannsynlig får mensen i dag, men jeg vil legge bort sosiale medier en stund. Noen dager får jeg panikk over alt jeg har delt og vil inn å slette i arkivet. Bilder, tanker, følelser, vonde perioder og gode perioder. Jeg har ikke delt halvparten av livet mitt, men selv om kan jeg av og til føle at jeg har delt for mye. Jeg får dårlig samvittighet for dere som trykker dere inn og ingen nye innlegg er ute, men samtidig klarer jeg ikke levere når jeg føler det er noe jeg må. Dette har jeg tenkt på å gjøre før, men denne gangen gjør jeg det. Jeg vet at alt vil bli bedre etter litt avstand, for jeg har jo egentlig ingen problemer med å dele. Jeg er en veldig åpen person, men jeg trenger også å gjøre ting for meg selv av og til. Jeg vet at man må jobbe hardt for å nå målene sine, men det viktigste for meg er at jeg selv har det bra. Jeg har drevet av og på med blogg siden jeg var 15 år, så dette er ikke slutten på det hele. Jeg trenger bare motivasjonen tilbake, for dette er noe jeg gjør og har gjort fordi jeg har hatt lyst. I dag er ikke en sånn dag og jeg beklager. Når jeg er tilbake vet jeg ikke, men dere hører fra meg! xx

 

                                                              

ALT VAR BEDRE FØR.

  • 12.11.2017 - 19:12

Hvor mange ganger har du ikke sittet med dine venner å lengtet tilbake i tid? Det har jeg. Mange ganger også! Dere som følger meg på Instagram fikk kanskje med dere alle mystoryene mine i går. Jeg satt med frysninger i nesten en time da jeg bladde igjennom gamle bilder og filmer. Det er noe spesielt med tiden før er det ikke? Det er så klart individuelt, men jeg hører ofte folk sier de savner hvordan det var førDer er nok en fin ting å savne noe, for det betyr jo bare at man har hatt det fint og det skal man ikke ta forgitt! 

 

Da jeg gikk på ungdomsskolen lengtet jeg tilbake til barneskolen. Ungdomsskolen var gøy i starten, men det er det som regel alltid når man starter med noe nytt. Jeg hadde gledet meg lenge til å starte på ungdomsskolen. Jeg startet både i ny klasse og ny skole. Jeg fikk endelig gå på samme skole som fler av mine venner, men halvveis inn i 9ende klasse var jeg lei. Jeg var lei av karakterer og fravær. Jeg var lei av å ha klasserom utenfor selve skolen, i en brakke. Jeg ville gå videregående med de eldre vennene mine. Jeg ville være med på kule fester, sitte i kantina, gå på skole i byen og jeg var lei av at mamma og pappa skulle bestemme. Jeg kunne ikke bli 18 år fort nok. Jeg savnet hvordan livet var da jeg gikk på barneskolen. Når ble gutter, festing og drama en del av hverdagen? Hadde jeg bekymringer før? Livet var kanskje ikke så ille på barneskolen likevel. 

 

Plutselig var de 3 årene flydd forbi og alle gikk hver sin vei. Et av det viktigste valget i livet mitt fikk jeg da. Hvilken linje skulle jeg velge? Hva ville jeg bli? Jeg måtte ta et valg for framtiden, men det eneste jeg tenkte på var hvordan jeg skulle komme meg på utveksling. Det ble derfor et ganske enkelt valg, almennfag. Det var den eneste linjen jeg kunne ta om jeg ville reise. Jeg var ikke glad i almenn fag, men det var helt ok. 

Da jeg gikk på videregående lengtet jeg tilbake til ungdomsskolen. Jeg skulle satt pris på fagene jeg hadde på ungdomsskolen. Plutselig hadde vi ikke lengre de kosefagene som jeg elsket. Jeg lengtet tilbake til tiden jeg ikke fikk lov å feste. Hvor mye mer spennende var det ikke da vi ikke kunne fortelle alt? Selv om foreldre skjønner mer enn vi forstår, så var det en spenning bak det hele. "Jeg stikker til Mathilde på jentekveld. Og forresten, jeg sover over til i morgen". Planene var aldri å dra til Mathilde og planen var aldri en jentekveld.

 

Mitt første år på vgs var spennende og jeg var så fornøyd med klassen jeg kom i. Mitt andre år gikk jeg high school i Arizona og det var alt jeg kunne ønske meg. Mitt siste år på vgs var både det beste, men også det verste. Jeg var mer skolelei enn noen gang og jeg hadde nok å styre med på fritiden. Uansett hvor mye jeg trivdes kunne jeg ikke vente med å bli ferdig. Hvorfor klarte jeg ikke konsentrere meg og hvorfor virket ungdomsskolen så mye bedre? Jeg var lei av å høre om hva alle ville bli, for jeg hadde ingen aning. Jeg skulle ikke valgt almenn for jeg skjønte ikke fagene. Det var for vanskelig. Det var for mye og jeg var lei. Jeg gledet meg til videregående var over. 

 

Plutselig hadde de 3 årene flydd forbi og alle gikk hver sin vei igjen. Jeg skulle satt mer pris på å bo i samme by som alle mine venner. Det var godt å flytte ut, men jeg tok maten jeg fikk servert daglig forgitt. Det er ingen som lager meg frokost eller middag lengre. Hvem skal jeg syte til når jeg er syk? Jeg kan jo så klart ringe mamma og pappa, men det blir ikke det samme som å være hjemme. Nå må jeg vaske klærne mine selv og jeg må betale regninger. Tiden jeg gikk videregående var kanskje ikke så ille likevel. Nå må jeg avtale møter med venner om vi skal se hverandre. Jeg savner kantina.  

Om noen år kommer jeg nok til å lengte tilbake til denne tiden. Jeg prøver så godt jeg kan å nyte tiden jeg er ung, men det er umulig å ikke kjenne på savnet. Jeg vet jeg hadde ting å stresse over på barneskolen, ungdomsskolen og videregående, men man sitter som regel igjen med de fineste minnene. Jeg gjør i alle fall det og det er en fin ting, synes jeg. Det er nok derfor tiden før er koselig å se tilbake på.

Til tross for at jeg lengter tilbake til alt dette, så ville jeg aldri gått tilbake i tid. Jeg elsker å være i den alderen jeg er i nå. Jeg har det fint og det er ikke mye i livet jeg tenker kunne vært annerledes. Det er bare trist å tenke på hvor fort tiden går. Det er både fint og trist å bli eldre, men jeg liker også utviklingen min. Jeg var ikke like selvsikker på meg selv før og jeg har lært å kjenne meg selv bedre. Livet var bra før, men det er ikke så ille nå heller. Livet handlet ofte om det som skal skje eller det som har skjedd. Jeg skal bli flinkere å leve i nuet og sette pris på alt jeg får oppleve og gjøre. 

Hvorfor gråter du fortsatt over han?

  • 04.11.2017 - 11:11

Hvorfor gråter du fortsatt over han? Du er nødt å avslutte det. Ikke snakk med han! Sier de. Det hjelper ikke hva de sier for jeg vet du ikke vil høre - det ville ikke jeg heller. Jeg forstår deg og jeg føler på smerten din. Ord er så mye lettere sagt enn handlinger. Jeg skulle ønske man kunne hjelpe, men det er ikke alltid de utenfor kan gjøre noe. Uansett om det handler om en du liker eller noe helt annet. 

                           

Jeg husker tiden da jeg var i min egen lille boble. Jeg løy til de rundt meg for å skjule hans handlinger, og jeg trakk meg unna de som bare ville meg godt. Hvorfor lurer du sikkert på? Fordi de pushet meg til å velge bort noen som betydde mye for meg, men som også såret meg mer enn noen hadde gjort. Når jeg vil noe, så vil jeg det - uavhengig om mine venner ikke alltid er enig eller ikke. Jeg ville aldri vært den jeg er eller der jeg er i dag om jeg skulle hørt på alle rundt meg. Så klart visste jeg at han ikke var bra for meg. Så klart visste jeg at jeg kom til å finne meg en ny, men det hjalp lite når det bare var han jeg ville ha.

Jeg forstår dere bare ville meg det beste. Jeg forstår det gjorde dere vondt å se meg gråte. Jeg forstår frustrasjonen deres når jeg ikke ville høre. Jeg forstår dere ville hjelpe og jeg beklager jeg ikke ville høre, men jeg håper dere forstår at jeg satt pris på alt. Jeg satt pris på at dere ville hjelpe, men sterke følelser endrer seg bare ikke så lett.

Jeg tror det er viktig å ta til seg det venner og familie sier, men til syvende å sist er det ditt valg og dine følelser du må følge. Feiler du? Hva så? Jeg tror mange har feil oppfatning over hva å feile virkelig betyr. De fleste frykter det, de prøver ikke engang på grunn av sjansen for ikke å lykkes. Og det er derfor de aldri ser at deres drømmer blir til virkelighet. Sannheten er at fiasko er en verdifull gave. Det er et skritt på vei til suksess, og noen ganger må du ta et skritt mer enn en gang. Og noen ganger aldri ta samme skritt igjen. Og vet dere hva det beste er? Jeg har aldri tatt samme skritt igjen.

Lær av feilene du har gjort, de hjelper å drive deg fremover til å oppnå dine mål i fremtiden. Det vil være tider i livet når vi ikke klarer, men det vi lærer av våre feil er ekstremt viktig. 

Det kom til et punkt hvor nok var nok for meg også og den tid kommer for deg å. Snart håper jeg.

Jeg hadde nesten glemt deg og følelsene.

  • 25.10.2017 - 09:13

Jeg hadde nesten glemt deg, men så tok jeg deg opp fra en av flytteeskene i går. Jeg tørket bort støvet og begynte å lese. 

Jeg tror jeg har fortrengt alle følelsene for alt virket plutselig så fjernt. Jeg kjøpte min første ordentlig dagbok i 2014 og mye har skjedd fram til nå, snart 4 år senere. Alt som står i boken er privat og det er kun jeg som leser og skriver. Jeg ville aldri husket alle følelsene den dag i dag om jeg ikke hadde det nedskrevet. 14 september 2014 feks. Jeg har fortrengt deg og følelsene den dagen. Det er godt å bla tilbake i boken å lese gamle innlegg å se hvor langt jeg har kommet. Jeg er blitt mer sikker på meg selv og hva jeg vil. Jeg er ikke like trist og dyster som jeg noen ganger var på den tiden jeg startet å skrive. Når det skal sies, så finner jeg det lettere å skrive om det vonde enn det gode noen ganger. Det er nok også en av grunnene til at de fleste innleggene er om de triste følelsene og hendelsene. Jeg skrev og skriver sjeldent om den fine jentekvelden eller ferien med familien. Det er ting jeg kunne snakke med om andre og da føler jeg kanskje ikke det behovet. Det jeg skriver i boken er som regel noe jeg vil holde for meg selv. Det er som en liten terapi for å samle tankene.

Nå er det noen måneder siden sist jeg skrev og mye har forandret seg. Den har blitt litt bortglemt i all flyttingen, men nå skal jeg ta den i bruk igjen. Sist innlegg var om en gutt jeg traff i fjor, men som jeg ikke har så veldig mye kontakt med nå. En liten flørt som aldri ble noe spesielt mer enn det. Det er ikke det siste innlegget nå, for i natt skrev jeg igjen.

Du er god å ha når ingen andre forstår. Du vet de dypeste tankene og følelsene mine og du dømmer dem aldri. 

                                              

Jeg vurderer å dele et av innleggene mine med dere, men er fortsatt litt usikker. Det er skummelt å skulle dele noe så personlig. Det står skrevet mye om kjærlighet, mat, kropp, sex, venner og familie.

 

Et avsnitt fra et av innlegget går slik; Jeg gikk gråtende ut, satt meg på scooteren og kjørte hjemover. Jeg angret og gråt mer sekundet jeg kom hjem. Han var så mange ganger utro mot meg og nå var han utro med meg. Dette var en stor wake up call for min del til å komme meg videre. Det er på tide å starte på nytt. Jeg kan ikke fortsette som dette. 

Et annet avsnitt går slik; Hvorfor skriver man dagbok? Det er ingen som får lese og det er ingen som kan komme med respons, til mitt rop om hjelp. Jeg tenkte først å fremst å få ut tankene om at jeg nå har gått opp 7 kilo på en uke. 46 til 53. Er det mulig. Jeg trenger deg, men jeg hater deg også. Jeg trenger deg til å minne meg på å alltid være i fokus. Jeg trenger at du forteller meg at jeg er svak og at mat løser ingenting. Du er den som forstår meg best, men det var du allerede. Det er jo derfor du har tatt kontroll over livet mitt. Når skal jeg lære meg å kontrollere deg? Vil jeg egentlig kontrollere deg? 

                                      

Noe dere kunne tenkt dere å høre fortsettelsen på? Uansett om du er glad i å skrive eller ikke, så anbefaler jeg deg å skrive noen minner eller følelser ned. Jeg vet jeg kommer til å sette pris på det om noen år, for jeg gjør det allerede. 

Skal jeg godta at kjæresten min er utro?

  • 21.10.2017 - 12:27

Hva skjer om jeg ikke godtar det han har gjort og forlater han? Hva om det bare blir denne ene gangen? Det var jo det han sa. Det skulle ikke skje igjen. Jeg godtok det aldri, jeg ga han bare en ny sjanse. Og en til etter det.

Tørr jeg å ta sjansen på at jeg noen gang vil finne en ny? Vil jeg klare å elske noen på samme måte som jeg elsker og har elsket han? Hvorfor satt han meg i den situasjonen og hvordan gadd jeg i det hele tatt lage en situasjon av det? Var ikke svaret allerede ganske enkelt? Jeg ville ikke være med noen som ikke bare vil være med meg, men fortsatt var jeg usikker på hva jeg skulle gjøre. Han sa det jeg ville høre og han sa det så bra. Han sa det aldri skulle skje igjen, men så skjedde det igjen. Og igjen. 

 

Jeg lå alene hjemme hos han, men han kom aldri tilbake. Timene gikk og jeg angret mer og mer på at jeg ikke ble med ut. Jeg skulle blitt med for å passe på. Jeg lå våken lenge den natten å ventet, selv om jeg visste han ikke kom. Det kom et lite håp i meg hver gang mobilen vibrerte. Det måtte jo være han en av gangene, men han ringte aldri. Det var ikke første gang han ikke kom hjem så dette var ikke noe nytt. Det sluttet å gjøre vondt på samme måte. Tårene sluttet å komme og plutselig ligger følelsene veldig dypt. Det gjorde vondt på en helt annen måte. Jeg kunne ikke beskrive følelsen, men til slutt kunne man se den. 

 

Det var min feil. Jeg skulle ikke tatt den ekstra vakten på jobb, for da hadde jeg kanskje orket å feste. Jeg skulle blitt med ut, selv om jeg ikke hadde lyst. Jeg skulle blitt med for å passe på. Jeg skulle passet på at han bare var min og at det var min kropp han la seg inntil på kvelden. Jeg skulle vært tynnere, penere, kulere. Jeg skulle fortalt han at jeg var trøtt og var på tur å sovne, så slapp han tro jeg var med noen andre. Jeg vet nå han bare sa det for å rettferdiggjøre det han selv hadde gjort, men kjærlighet gjør blind. Han utnyttet meg til å tro det var min feil, men det var det så langt i fra. 

Til slutt kom det til det punktet at jeg sluttet å spørre hvor han hadde vært, for uansett hva han sa kom jeg til å tilgi han. Selv om jeg viste at alt var en løgn.

 

Det er lett å si du ikke ville gjort det samme, men man vet aldri hvordan man reagerer. Jeg har lært og jeg håper ikke du må gå samme vei for å lære. 

Siden sist.

  • 24.09.2017 - 14:11

Hei alle sammen. Beklager for dårlig oppdatering de siste 24 timene, men jeg har vært utendørs mye siden sist. Det skjedde en del ting som gjorde at jeg valgte å dra tilbake til Norge noen dager tidligere. Skrivende stund sitter jeg i hotellsengen og har nesten nettopp stått opp. Jeg har ikke sovet mer enn sikkert 3 timer, men jeg har en del planer i dag så jeg får sove mer i kveld.  Det var ingen ledige fly i går, så i natt har jeg tatt bussen hjem fra Stockholm. Jeg kom fram klokken 6 i dag tidlig og siden jeg fortsatt ikke har boplass var det bare en ting å gjøre - booke seg inn på hotell. Det sier seg selv at hele Oslo by ligger å sover klokken 6 på en søndag. 

 

Jeg hadde en kjempefin dag i Stockholm før jeg dro. Vi dro ut å spise, spilte bowling og drakk et par drinker, men så kom bussturen som ikke var like bra. 8 timer med buss med de menneskene jeg satt med kunne jeg kanskje vært foruten. Jeg trenger ikke forklare så mye mer enn at det var alkohol og sprøytespisser som foregikk på bakerste rad. Jeg sov ikke et eneste sekund, så trengte derfor å sove ut når jeg kom fram. 

 

Snart skal jeg dra å møte Mathilde og bestekompisen min Jørgen som er i byen. Han reiser hjem i dag, men jeg får heldigvis tid til å møte han litt. Nå må jeg bare stelle meg ferdig å gå ut døren, vi skrives <3 

 

Til deg som ikke vil spise for å bli tynn.

  • 18.09.2017 - 19:19

                            


Jeg fikk en mail i går som fikk minnene og tankene komme tilbake. Jeg satt med noen av de samme tankene som deg, men hvor de kom fra og hvorfor må gudene vite. Jeg har så klart noen tanker rundt det, men til syvende og sist var det bare i mitt eget hode hvor jeg var forvirret. Du spør om hjelp til hvordan du skal klare holde deg mett en hel dag uten å spise noe som helst. Du har allerede mistet 5 kilo på kort tid, men du mener selv du ikke er halvveis enda. Du forteller meg hvor mye finere og tynnere du synes ex'en hans er enn deg. Du er redd han skal forlate deg, for hver gang dere har planer kommer han med unnskyldinger og bortforklaringer. Din konklusjon er som mange unge jenter - du mener det er deg det er noe galt med. Blir du bare finere, tynnere og kulere 
vil du bli bra nok. Nei - det er ikke deg det er noe galt i og du er bra nok som du er. Snakker han med ex'en, gir deg lite oppmerksomhet eller behandler deg dårlig - la han gå eller forlat han. Er du ikke verdt hans tid er i alle fall ikke han verdt tiden din. Du sier du vil bli smalere? Først må du spørre deg selv hvorfor og hvordan du skal gjøre det. Det du prøver på nå hjelper ikke i det lange løp, tro meg. Du blir ikke lykkeligere til tross for at du blir smalere. Det finnes ingen enkle veier til suksess og vil du noe må du jobbe for det. Uansett om det gjelder kroppen din eller noe annet. Det du prøver på nå kommer til å gå i hode på deg og du kommer til å bli ulykkelig. Tro meg, jeg har vært der selv. 

                                     

Jeg blir trist av å se på disse bildene. Jeg var ofte tilstede fysisk, men ikke psykisk. De fleste bildene fra denne perioden har jeg slettet, men beholdt noen på en hardisk. På det øverste bilde var jeg i Thailand med familien. Planen var aldri å reise sammen med dem, men vi så vell alle sammen at det var det beste. Det som egentlig skulle være en fin ferie ble til lange treningsøkter og stressende stunder før måltider. Jeg forstår godt at mamma og pappa ikke ville la meg være hjemme alene, for jeg ville ikke være alene selv. Jeg kan fortsatt huske smerten jeg hadde og jeg angrer på at jeg gjorde som jeg gjorde. Hva var det som gikk galt? Hvordan kunne jeg være så dum å tro at å bli tynnere skulle løse alle mine problemer. Det er ikke utsiden man må jobbe med, men innsiden. Er det noe jeg har lært så er det at mennesker liker deg for den du er og ikke for hva dem ser. 

 

Til deg som ikke vil spise for å bli tynn: Det vil ikke hjelpe, men heller gjøre det verre. Du vil føle deg ulykkelig, du vil fryse, du vil føle deg større for hver kilo du mister, du vil miste lysten til å være sosial og for å ikke glemme det viktigste - det er livsfarlig i lengden. Du vil angre på at du startet, for når du først er i gang vil veien tilbake være vanskelig. 

Når verden raser sammen

  • 28.05.2017 - 20:47

Jeg har fått en del spørsmål om kroppen min siden jeg ble "Et kjent ansikt". Flere av dere har nok scrollet litt på instagram og her på bloggen, derfor skjønner jeg godt at dere er nysgjerrige. Det er så mange lesere som skriver til meg og lurer på hvordan de skal bli tynn. De lurer på hvordan de skal få smalere lår, tynnere mage og målet dems er å se ut som en annnen. Jeg har vært der selv og jeg vet det kan bety utrolig mye der og da, men til syvende å sist er det nok det minst viktigste i livet. Jeg har skrevet et innlegg på bloggen før om den perioden i livet mitt, men velger å poste det igjen. Kanskje dere får litt mer forståelse på hvorfor ting ble som de ble. Husk at det viktigste er å være sunn og frisk jenter og gutter. Det gjør meg trist at når noen kommenterer goals eller drømmekroppen på gamle bilder, det dere ser var en sliten og langt ifra en sunn kropp. Jeg ser så jævlig mye deiligere ut nå enn da.

 

 

 

 

                          ♥

Det hender jeg fortsatt våkner på grunn av det. Våkner av en vond drøm. Jeg svetter, vil gråte, panikken slår inn og jeg tørr ikke legge meg igjen. Det skjedde igjen, i natt. 

Løgner, sviker, taper. Hvilket ord? Egentlig gir jeg faen nå, du er ikke verdt min tid lengre.



Hvordan skal jeg klare å elske noen igjen? Hvordan skal jeg klare å ha en person i livet mitt, som jeg trenger så sårt? Hvorfor skal jeg stole på den neste? Vil jeg klare å åpne meg til noen, knytte meg til noen, eller bruke tiden min på en ny? 

Det var slitsomt. Fysisk og psykisk. Hvorfor prøvde jeg å være noen jeg ikke er? Hvorfor raste jeg ned i vekt? Gjorde jeg det for å føle meg bedre? Nei. Jeg var desperat. Desperat etter bekreftelse om at jeg var god nok. 

Hvor var du da jeg trengte deg mest?. Hva skjedde med "bare dæ"?.

Alle undret på hvorfor. Hvorfor jeg ikke kunne la deg gå og aldri snakke med deg igjen. Jeg klarte det ikke. Du hadde en kontroll over meg. En kontroll som førte til at det alltid var jeg som måtte beklage. Det var jeg som satt igjen å gråt. Det var jeg som ble syk. 

 

"Love makes you blind" 

Når kjærligheten inntreffer blir man blind for alt. Man ser håp, lykke og en spennende fremtid. Jeg var redd. Redd for at jeg aldri skulle finne noen å elske på samme måte. Jeg trodde (egentlig ikke) at hver gang var den siste. Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å komme meg over deg. Jeg tok feil og glad er jeg for det

"Det er så vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i."


 

For alle gangen jeg lå våken om natten. For alle gangen jeg måtte lyve til familie og venner. For alle gangene jeg lå alene å gråt og for alle gangene jeg måtte late som alt var helt fint. FUCK DEG. 

Jeg er så glad for at jeg ikke trenger å late som lengre. Jeg våkner opp glad. Jeg drar ut med vennene mine, går på skolen, spiser, ler og er oppriktig glad i livet. Nå er jeg kun meg! Og vet dere hva? Det er mer enn godt nok.

 



TAKK. Takk for at dere alltid stiller opp og er der for meg. 

Jeg har de så bra nå, bedre enn på lenge faktisk. 

 


"Every challenge makes you stronger"

Hvorfor jeg slettet bildet på Instagram.

  • 10.05.2017 - 19:29



Jeg har fått en del spørsmål om hvilket bilde jeg la ut, og hvorfor jeg slettet det. Jeg skal prøve å forklare så godt som det lar seg gjøre, men sannheten er at jeg ikke vet helt selv hvorfor. Bildet over lå ute på Instagram i maks 10 minutter før jeg slettet det. Jeg stresset litt over hva folk ville si og hva mamma sa, hun var nok bare redd for at jeg skulle få mye kritikk. 

 

De første jeg tenkte på når jeg slettet bildet var den eldre generasjonen, samt de av dere lesere som er noen år yngre. Jeg vet jo at over halvparten av de som følger livet mitt er jenter som er yngre enn meg og jeg vil jo ikke oppfates som en "dårlig" person. Jeg tok bilde på en shoot med en kompis som har masse utstyr og kostymer. Jeg har sett bilder med pistoler før og tenkte det hadde vært gøy å tatt et likt bilde. Jeg ser ikke på det som noe annet enn en sunn kropp og et kult bilde. Det er ikke slik at alt trenges å realiseres eller overtenkes, det er jo bare et bilde - etter min mening da. Det er for det første ikke en ekte pistol og for det andre er jo ikke dette noe jeg ser for meg ville skjedd i virkeligheten. Jeg tror nok ikke jeg kommer til å legge det ut på nytt, ikke med det første i alle fall. Jeg vil rett å slett ikke ha den kritikken på meg. Nå er jeg jo veldig dobbeltmoralsk siden jeg legger dette ut på bloggen, men her får jeg forklart meg rundt bilde - om folk forhåpentligvis leser og ikke bare ser bildene. (Det er jo ofte jeg kun ser bildene til bloggere) 

 

Jeg har i tilegg alltid lengtet etter den slanke kroppen, men det har endelig gått opp for meg at å være sunn og fornøyd med den man er er det beste. Nå kommer jeg sikkert til å få kritikk for å mene at jeg ikke er slank eller tynn, men det er langt i fra det jeg mener. Jeg vet at jeg er slank og jeg mener heller ikke at de som er større enn meg, ser dårligere ut. Jeg har bare alltid hatt et litt feil syn på min egen kropp. Jeg hadde for eksempel aldri klart å legge ut dette bilde for 1 år siden, null sjans. Fuck janteloven, jeg ser fantastisk ut. 

 

Jeg tror mye av grunnen til at jeg slettet bilde er vel fordi jeg bor i Norge. Jeg føler man har "lov" til å gjøre mindre her, enn kanskje hva man har i andre land. Er det slik at man blir dømt fortere her?

 

Jeg prøvde å leke litt med redigeringen, i håp om å gjøre det mindre ille, men da ble det kanskje verre? Jeg vet ikke helt hva som gjør bildet så ille, men hva vet vel jeg. Jeg er bare 20 år og tenker kanskje ikke så langt før jeg poster noe eller skriver noe. Jeg gjør ting om det føles rett, det har jeg alltid gjort. Jeg er også veldig sta, som gjør en situasjon som denne veldig vanskelig. Jeg selv mener jo at det ikke er noe galt med dette bilde, men jeg vet det er en stor gruppe som ikke mener det samme som meg. Jeg ville jo legge det ut, men vil heller ikke bli framstilt på en måte som jeg ikke kan stå for. Jeg velger å la vær å legge ut bilde noen plass etter dette og heller ha det for meg selv, som et morsomt minne fra en kul photoshoot.

Nå kommer spørsmålet til dere: Hva tenker du om bilder med pistoler og lettkledde bilder på nett? 

SOLNEDGANG, BØLGER OG TÅRER.

  • 08.05.2017 - 11:14



Jeg kom over noen bilder på macen min som vekte liv i noen minner i meg. Jeg husker den dagen som om det var i går. Jeg merker jeg blir litt sjelven av å tenke på det, men samtidig veldig takknemlig. Jeg kan le når jeg prater om det nå i ettertid, men det kunne gått så utrolig galt. Hva var det vi tenkte på? 

Jeg hadde løget om jeg ikke sa jeg var redd, for det var jeg - utrolig redd også. Det var noen sekunder ute på havet at jeg nesten ville gi opp, men aldri i livet om jeg hadde gjort det. Det er i slike situasjoner du setter pris på alt du har i livet og innser hva som faktisk er viktig for deg.

 

Jeg og Sondre en kompis av meg hadde vært ute på hver vårt paddle board. Det hadde vært utrolig fint vær i Bodø den dagen. Havet var stille og solen skinte, perfekt å dra ut på havet å ta bilder - tenkte vi. Vi lå lenge der ute. Vi tok bilder, pratet og koste oss. Før vi viste ordet av det var solen nede og bølgene begynte å bli store. Vi begynte å tenke på å komme oss tilbake til land, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg trodde ikke det kunne bli verre til jeg plutselig mistet åren min. Da lå vi der, på hvert vårt brett med bare en åre. Det var nesten umulig å komme seg noen vei. 

 

Vi byttet på å bruke den ene åren vi hadde igjen, mens den andre måtte padle med hendene. Jeg husker så godt hvor mye jeg ropte og så etter Sondre. Jeg var så redd for at noe galt skulle skje. Vi kom oss 10 meter framover og ble slått tilbake 8 meter av bølgene. Det føltes som en evighet. Det var blitt svart ute og vi klarte ikke holde oss samlet lengre. Jeg har glimt av at jeg padler, mens jeg snur meg å roper mot Sondre - som var maange meter bak meg uten åre. Jeg kom meg tilslutt på et berg som lå i havet. Selv om jeg visste at jeg endelig var på land klarte jeg ikke å slappe av, Sondre var jo fortsatt der ute - uten åre fordi jeg klarte å miste den! Jeg ropte og skrek å prøvde fortvilt og veive med hennende, i håp om at noen skulle legge merke til oss. Jeg husker tårene kom. Jeg hadde ikke følelse i kroppen og klarte ikke tenke klart. 

 

Sondre var nesten kommet seg til berget da vi så et skarpt lys mot oss, endelig tenkte jeg. Noen fra land hadde sett oss, håpet vi i alle fall. Vi viste ikke om de hadde ringt etter hjelp eller om de i det hele tatt hadde sett oss, men vi fortsatte å rope og veive med henende. Vi hadde ikke noe annet valg enn å sitte å vente. Etter en stund så vi en stor båt som kom kjørende mot oss. Mannen som så oss hadde tilkalt redningsskøyta. Det var ikke før vi kom oss ombord og ble kastet i en dusj begge to, for å få blodsirkulasjonen i kroppen at jeg klarte å puste ut. Det føltes som om alt skjedde så utrolig fort, men samtidig en evighet. Vi ble kjørt til legevakten for sjekk og jeg fikk ringt mamma og pappa med en gang.

Dagen etter dro vi å kjøpte en gave og skrev et kort til mannen som ringte etter hjelp og takket. Jeg vet ikke hva vi hadde gjort uten hans hjelp. Jeg er utrolig takknemlig for at det gikk så fint! 

 

Bildene under var bare halv time/time før bølgene slo inn. Uviten om hva vi hadde i vente. Se så fint det var da! Det var vindstille og ikke en eneste bølge. Jeg har lært av denne turen. Havet er ikke noe man skal kødde om. 

Link til avisen:  HER SITTER PADLERNE OG VENTER PÅ HJELP 

          

          

          

         

PARADISE HAR PÅVIRKET LIVET MITT I OSLO.

  • 04.05.2017 - 18:02



Jeg hadde en samtale med noen venninner for noen dager siden, der vi pratet om det å få seg nye venner. Det er ikke til å legge skjul på at når man flytter til et nytt sted, som er så langt unna sin egen hjemby - kjenner man plutselig ikke så mange lengre. 
Jeg har aldri vært avhengig av å ha mange venner, men har egentlig alltid hatt det. Jeg har drevet på med idretter så lenge jeg kan huske og det er noe av det mest sosiale man kan ha som hobby - Så det hadde blitt feil av meg å si at ting plutselig endret seg, det har bare endret seg i ny by. 
 

Når jeg flyttet til Oslo kjente jeg bare vennene mine fra Bodø, som også hadde flyttet hit. Jeg startet på sonans, som i seg selv ikke er veldig sosialt. Jeg viste når jeg startet der at det ikke var plassen for å få seg masse venner - det hadde jeg hørt og fikk bevist. Jeg tok ikke initiativ til å bli kjent med så mange heller, det ble bare sånn. Jeg hadde kun skole to dager i uken, så det var lenge mellom hver gang jeg så klassevenninnene mine. Slik jeg fikk intrykk av miljøet der,  var det slik at de fleste kun var der for å gjøre skole. Det er ikke det sosiale som man får på høyere utdanning, med fester, arrangementer og studentuke. De fleste ville helst sitte med et par seter mellomrom fra hverandre - det ble til at jeg gjorde det samme. 

 

Jeg hadde heller ikke jobb forrige halvår og fylte ikke 20 år før sent på året, som gjorde at jeg ikke dro ut på byen så ofte. Jeg ble kanskje venn med maks 10 stykker på et halvt år, altså ikke så mye å skryte over. Jeg synes egentlig at det er litt rart, med tanke på at jeg er en veldig utadvent person. Jeg elsker jo å bli kjent med nye mennesker, men denne gangen var det vanskeligere enn jeg trodde. 
 

Nå har alt endret seg. Vennekretsen min i Oslo har vokst så utrolig mye, takket være min deltagelse i paradise hotel. Først og fremst er det ikke en eneste av deltagerne jeg ikke liker og over halvparten bor i Oslo. Flere vet hvem jeg er, som gjør at flere tar kontakt. Det er så hyggelig når folk skriver og jeg er alltid åpen for et nytt vennskap. Jeg hadde det BRA i Oslo i fjor, utrolig bra - det var ikke det det sto på. Jeg hadde gode venner og de menneskene jeg ble kjent med, betydde mye for meg. Jeg hadde dessuten noen av mine beste venner fra Bodø her i Oslo. Det var veldig trygt og jeg følte meg fort hjemme i denne lille storbyen. Oslo tok meg godt i mot og jeg angret ikke et sekund på at jeg flyttet i fjor. Sannheten er bare at det automatisk er mye mer å gjøre nå. Ting er ikke så ensformig som det kanskje var i fjor. Det er alltid en vinkveld, filmkveld, fest, arrangement eller resturantbesøk å være med på. Det tar lang tid å komme seg til rette i en ny by. Det tar lang tid å finne de rette vennene og det rette miljøet, men jeg føler jeg er på god vei. 

Når kjærligheten ikke kan beskrives med ord.

  • 04.05.2017 - 01:12

I går hadde to av de som står meg nærmest bursdag. Mammaen min og gudmorungen min. På slike dager kjenner jeg på savnet hjem litt ekstra. Jeg skulle ønske jeg kunne være med de og gi de begge en stor klem. 

 

Mamma er den jeg alltid ringer og den dama jeg ser mest opp til. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne ved min side, hver eneste dag. Jeg får så mye støtte, omsorg, trøst og glede fra henne. Jeg er så stolt av å ha en mamma som alltid har stilt opp. Hun var treneren min i alle år på handball. Hun var med på alle reiser, kamper og treninger. Trening hadde vi nesten hver dag og turer var det flere helger i måneden. Hun har alltid stått på sidelinjen å heiet på meg, uansett hva jeg har gjort - det er jeg utrolig takknemmlig for. Hun gir meg så mye motivasjon og håp. Hun er den som får det negative til å bli positivt og en vond dag til å bli en bra. Det å få høre at jeg ligner på mammaen min, er noe av det fineste komplimentet jeg får. Jeg håper jeg ser like bra ut og blir like kul som deg, når jeg blir like gammel. Du stråler mamma<3 Gratatulerer så mye med dagen til den flotteste dama på jord. Jeg elsker deg! 






Jeg husker fortsatt dagen tante spurte meg om å bli gudmor. Jeg husker hvor stolt og glad jeg ble. Jeg husker hvordan livet mitt var på den tiden og det å bli gudmor til Selma endret så utrolig mye. Jeg var så takknemmlig. Jeg følte lykke på en helt annen måte - hun gir meg så mye lykke. Jeg følte meg så voksen. Jeg følte et ansvar. Et ansvar om å være der for noen og muligheten til å være der for noen.   

Sist jeg var hjemme i Bodø fikk jeg ikke møtt henne så lenge, siden de skulle reise på påskeferie. Når jeg skulle si hade begynte jeg å gråte og typisk meg begynner jeg å gråte igjen nå. Jeg føler jeg går glipp av så mye, hun vokser for fort. Fra hver gang jeg møter henne, er hun blitt noen måneder eldre. Når man er små er noen måneder en evighet. Hun er noe av det nydeligste jeg har møtt og jeg håper hun får alt hun ønsker seg i livet og litt mer. Gratulerer så mye med dagen gudmor sitt gull. Jeg elsker deg! 

 


 

TANKER JEG ALDRI HAR FORTALT NOEN.

  • 17.04.2017 - 15:13

Tanker og følelser jeg aldri har fortalt noen.


Jeg har ryddet litt på rommet i dag og da fant jeg denne boken. En bok jeg kjøpte for snart 2 år siden. Jeg har 2 av samme bok og den siste er snart full. Jeg har alltid vært glad i å skrive, spesielt om følelser. Jeg har hatt mange blogger, men har latt vær å skrive på bloggen og heller i dagboken flere ganger. 

I dagboken min finner man alt fra det vakreste til det vondeste. Jeg har et hatelsk forhold til denne boken. Jeg har flere ganger hatt lyst til å brenne den. Jeg har hatt lyst grave den ned, for så å grave den opp igjen om 20 år. Sannheten er at jeg liker å ha den der. Jeg liker å kunne bla i den og skrive ned tanker, som jeg ikke vil dele med andre. I boken finner jeg tankene mine fra mange kvelder i 2 år. Det står utrolig mye fint i den, men også veldig mange vonde minner. Når jeg leser i den, merker jeg hvor mye jeg har forandret meg. Jeg kjenner meg ikke alltid igjen. Til det positive, vell å merke.

 

I boken har jeg vært forelsket og levd på en rosa sky.

I boken har jeg grått og skrevet mitt på natten.

I boken har jeg vært på ferie.

I boken var jeg på flyet til Oslo, når jeg skulle flytte. 

I boken hadde jeg nettop gjort det slutt med typen.

I boken har jeg kranglet med min aller beste venninne. 

I boken har jeg skrevet ned mine dypeste følelser og tanker. 

 

Nå har jeg ikke skrevet i den siden November 2016. Sist gang jeg skrev var faktisk kvelden etter jeg hadde vært på mitt siste paradise intervju. Jøss, tiden flyr når man har det gøy! I dagboken kan jeg skrive nøyaktig hva jeg vil, uten at noen kan dømme eller kommentere. Der kan jeg være ærlig. Ærlig prøver jeg jo å være med dere å, men det er mye dere ikke vet. Mitt siste "innlegg" i boken var om en gutt. En gutt jeg ikke har så veldig mye kontakt med nå og som jeg aldri har fortalt dere om heller. Han forblir ukjent. Jeg er glad jeg har hatt dagboken min. Jeg er glad jeg har vært ærlig med med meg selv og følelsene mine i den.

 


 

Kanskje jeg poster en av sidene til dere en dag, eller ikke. Vi får se.

VAR PARADISE DET RIKTIGE VALGET?

  • 12.04.2017 - 12:52

Har du noen gang tenkt på at du aldri vil oppleve denne dagen igjen? Du blir aldri like gammel som du er akkurat nå. Noe som skremmer meg er tid. Tiden går alt for fort. Jeg er ofte redd for å gå glipp av ting. Redd for å takke nei til tilbud om fest, reiser, jobb eller en date. 

 

Hva så om exen har fått seg ny dame? Det var jo du som gjorde det slutt uansett. Hva så om du ikke ble invitert på vors hos den "kule" gjengen? Hva så om du ikke har drømmekroppen, til syvende å sist har det ingenting å si. Behandler typen/damen deg dårlig? Ditch personen, h*n er ikke verdt tiden din. Jeg er bare 20 år. Halveis til 40. Likevel stresser jeg over at jeg blir eldre. Jeg vil ikke kaste bort tiden min. Jeg føler jeg har kastet bort tiden min, men jeg har jo egentlig ikke det. Jeg har lært så utrolig mye! På godt og vondt. Jeg har formet meg som person ut ifra opplevelser jeg har vært igjennom i livet mitt. For hvem kommer egentlig til å bry seg mere om hva du gjorde "flaut" på byen, hvordan du ser ut eller hvordan du kler deg. Man er alltid hardere meg seg selv.

 


 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg vil vel bare få ut tanker som jeg har sittet med en stund. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å prioritere det beste, vær gang. Jeg vet enda ikke hva jeg vil i livet, hvem jeg er og hvor jeg hører til. Jeg vet ikke om paradise var det riktige valget eller om jeg kommer til å angre senere. Nå føler jeg at jeg valgte riktig. Jeg sitter igjen med gode minner og mange nye venner.  Paradise endret livet mitt til det positive. Jeg vil bare få fram at man lærer så lenge man lever. Jeg kommer til å gjøre feil. Jeg kommer til å prioritere feil. Jeg kommer til å bli lei meg over ting jeg ikke burd og jeg kommer til å tråkke feil og det er lov. Du lever bare en gang, så det er bare opp til en selv hva man velger å bruke tiden sin på. Jeg vil fortsette å leve, feile og prøve vær dag å prioritere rett og gjøre hva som er best for meg. Du er din egen lykkes smed!  

 


 

Jeg vil aldri slutte om jeg failer første gang.

Jeg vil ikke la noen behandle meg dårlig.

Jeg vil gjøre det jeg selv vil.

Jeg vil bli kjent med ny mennesker.

Jeg vil le, gråte og smile.

H*n sa h*n ville gi opp livet.

  • 09.04.2017 - 18:31

Det er på kveldene at du sender meg en melding. Du sier du er sliten og du forteller meg at du ikke føler deg bra nok. Du forklarer meg hvor lenge du har følt det slik og at du ikke klarer mer.

Det gjør vondt, utrolig vondt. Jeg var ikke klar over at det kom til å bli slik. Jeg har hørt før at det å være en offentlig person ikke bare var en dans på roser og det får jeg virkelig erfart nå.

Jeg kan ikke tro at så mange av dere bruker deres tid på å snappe meg, skrive på Facebook, Instagram eller ringe. Jeg setter så utrolig stor pris på dere alle og det føles godt å ha så mange personer "rundt seg", selv om det bare er bak en skjerm.

De fleste meldingene er utrolig koselige og oppmuntrende, men så kommer den dystre delen. Den delen hvor dere spør om hjelp og råd om livet.

De fleste er yngre enn meg og det gjør kanskje saken enda tyngre. Utroskap, spiseforstyrrelser, selvskading og mobbing. Listen er lang over problemer både jenter og gutter spør om råd til.

Jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe dere alle. Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle dere at dere var gode nok og at det holdt. Jeg skulle så ønske at vi alle klarte å være snille med hverandre.

 

 

Det er så mange der ute som trenger noen, som har det vondt og som sliter. Vær snill med alle rundt deg. Du vet aldri hvordan de har det. Det er så lite som skal til for å gjøre annen persons dag bedre.

Jeg setter utrolig stor pris på dere alle. Jeg prøver å svare dere og komme med råd, så fort som jeg klarer. Jeg klarer kanskje ikke å hjelpe dere alle, men jeg prøver så godt jeg kan.

Jeg runder av dette innlegget meg å si tusen takk til dere alle. Dere gir meg så mye støtte og jeg gjør så godt jeg kan for å kunne gi noe tilbake til dere❤

SEX AND NUDITY

  • 06.04.2017 - 12:45

 

Self respect has nothing to do with sex and nudity. Self respect means making choices that makes you happy.

 


//Bilder fra sommeren ifjor.

Kler man av seg på bilder, er det feil i dagens samfunn. 

NÅR VERDEN RASER SAMMEN

  • 28.08.2016 - 16:33


"Dette innlegget er et av de første innleggene jeg skriver. Jeg skriver det mest for meg selv, for å få ut tankene og følelsene mine. Det er et innlegg jeg er veldig usikker på om jeg noen gang kommer til å publisere."

Det hender at jeg fortsatt våkner på grunn av deg. Våkner av en vond drøm. Jeg svetter, vil gråte, panikken slår inn og jeg tørr ikke legge meg igjen. Det skjedde igjen, i natt.

Løgner, sviker, taper. Hvilket ord? Egentlig gir jeg faen nå, du er ikke verdt min tid lengre.




       
Hvordan skal jeg klare å elske noen igjen? Hvordan skal jeg klare å ha en person i livet mitt, som jeg trenger så sårt? Hvorfor skal jeg stole på den neste? Vil jeg klare å åpne meg til noen, knytte meg til noen, eller bruke tiden min på en ny? 

Det var slitsomt. Fysisk og psykisk. Hvorfor prøvde jeg å være noen jeg ikke er? Hvorfor raste jeg ned i vekt? Gjorde jeg det for å føle meg bedre? Nei. Jeg var desperat. Desperat etter bekrefelse om at jeg var god nok.

Hvor var du da jeg trengte deg mest?. Hva skjedde med "bare dæ"?.

Alle undret på hvorfor. Hvorfor jeg ikke kunne la deg gå og aldri snakke med deg igjen. Jeg klarte det ikke. Du hadde en kontroll over meg. En kontroll som førte til at det alltid var jeg som måtte beklage. Det var jeg som satt igjen å gråt. Det var jeg som ble syk.

"Love makes you blind"
 Når kjærligheten inntreffer blir man blind for alt. Man ser håp, lykke og en spennende fremtid. Jeg var redd. Redd for at jeg aldri skulle finne noen å elske på samme måte. Jeg trodde (egentlig ikke) at hver gang var den siste. Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å komme meg over deg. Jeg tok feil og glad er jeg for det.  

"Det er så vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i."


             

For alle gangene jeg lå våken om natten. For alle gangene jeg måtte lyve til familie og venner. For alle gangene jeg lå alene å gråt og for alle gangene jeg måtte late som alt var helt fint. FUCK DEG.

Jeg er så glad for at jeg ikke trenger å late som lengre. Jeg våkner opp glad. Jeg drar ut med vennene mine, går på skolen, spiser, ler og er oppriktig glad i livet. Nå er jeg kun meg! Og vet dere hva? Det er mer enn godt nok.

            
              
TAKK. Takk for alt dere er. Takk for at dere alltid stiller opp og er der for meg.
 

Jeg har det så bra nå, bedre enn på lenge faktisk.

     
"Every challenge makes you stronger" 


 

MartineJohansen

20 år fra Oslo

  • Følg bloggen:
  • Blogg.no
  • Facebook
  • Instagram
  • Youtube
  • Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no