Tanker og følelser jeg aldri har fortalt noen.


Jeg har ryddet litt på rommet i dag og da fant jeg denne boken. En bok jeg kjøpte for snart 2 år siden. Jeg har 2 av samme bok og den siste er snart full. Jeg har alltid vært glad i å skrive, spesielt om følelser. Jeg har hatt mange blogger, men har latt vær å skrive på bloggen og heller i dagboken flere ganger. 

I dagboken min finner man alt fra det vakreste til det vondeste. Jeg har et hatelsk forhold til denne boken. Jeg har flere ganger hatt lyst til å brenne den. Jeg har hatt lyst grave den ned, for så å grave den opp igjen om 20 år. Sannheten er at jeg liker å ha den der. Jeg liker å kunne bla i den og skrive ned tanker, som jeg ikke vil dele med andre. I boken finner jeg tankene mine fra mange kvelder i 2 år. Det står utrolig mye fint i den, men også veldig mange vonde minner. Når jeg leser i den, merker jeg hvor mye jeg har forandret meg. Jeg kjenner meg ikke alltid igjen. Til det positive, vell å merke.

 

I boken har jeg vært forelsket og levd på en rosa sky.

I boken har jeg grått og skrevet mitt på natten.

I boken har jeg vært på ferie.

I boken var jeg på flyet til Oslo, når jeg skulle flytte. 

I boken hadde jeg nettop gjort det slutt med typen.

I boken har jeg kranglet med min aller beste venninne. 

I boken har jeg skrevet ned mine dypeste følelser og tanker. 

 

Nå har jeg ikke skrevet i den siden November 2016. Sist gang jeg skrev var faktisk kvelden etter jeg hadde vært på mitt siste paradise intervju. Jøss, tiden flyr når man har det gøy! I dagboken kan jeg skrive nøyaktig hva jeg vil, uten at noen kan dømme eller kommentere. Der kan jeg være ærlig. Ærlig prøver jeg jo å være med dere å, men det er mye dere ikke vet. Mitt siste "innlegg" i boken var om en gutt. En gutt jeg ikke har så veldig mye kontakt med nå og som jeg aldri har fortalt dere om heller. Han forblir ukjent. Jeg er glad jeg har hatt dagboken min. Jeg er glad jeg har vært ærlig med med meg selv og følelsene mine i den.

 


 

Kanskje jeg poster en av sidene til dere en dag, eller ikke. Vi får se.




Har du noen gang tenkt på at du aldri vil oppleve denne dagen igjen? Du blir aldri like gammel som du er akkurat nå. Noe som skremmer meg er tid. Tiden går alt for fort. Jeg er ofte redd for å gå glipp av ting. Redd for å takke nei til tilbud om fest, reiser, jobb eller en date. 

 

Hva så om exen har fått seg ny dame? Det var jo du som gjorde det slutt uansett. Hva så om du ikke ble invitert på vors hos den "kule" gjengen? Hva så om du ikke har drømmekroppen, til syvende å sist har det ingenting å si. Behandler typen/damen deg dårlig? Ditch personen, h*n er ikke verdt tiden din. Jeg er bare 20 år. Halveis til 40. Likevel stresser jeg over at jeg blir eldre. Jeg vil ikke kaste bort tiden min. Jeg føler jeg har kastet bort tiden min, men jeg har jo egentlig ikke det. Jeg har lært så utrolig mye! På godt og vondt. Jeg har formet meg som person ut ifra opplevelser jeg har vært igjennom i livet mitt. For hvem kommer egentlig til å bry seg mere om hva du gjorde "flaut" på byen, hvordan du ser ut eller hvordan du kler deg. Man er alltid hardere meg seg selv.

 


 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg vil vel bare få ut tanker som jeg har sittet med en stund. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å prioritere det beste, vær gang. Jeg vet enda ikke hva jeg vil i livet, hvem jeg er og hvor jeg hører til. Jeg vet ikke om paradise var det riktige valget eller om jeg kommer til å angre senere. Nå føler jeg at jeg valgte riktig. Jeg sitter igjen med gode minner og mange nye venner.  Paradise endret livet mitt til det positive. Jeg vil bare få fram at man lærer så lenge man lever. Jeg kommer til å gjøre feil. Jeg kommer til å prioritere feil. Jeg kommer til å bli lei meg over ting jeg ikke burd og jeg kommer til å tråkke feil og det er lov. Du lever bare en gang, så det er bare opp til en selv hva man velger å bruke tiden sin på. Jeg vil fortsette å leve, feile og prøve vær dag å prioritere rett og gjøre hva som er best for meg. Du er din egen lykkes smed!  

 


 

Jeg vil aldri slutte om jeg failer første gang.

Jeg vil ikke la noen behandle meg dårlig.

Jeg vil gjøre det jeg selv vil.

Jeg vil bli kjent med ny mennesker.

Jeg vil le, gråte og smile.




Det er på kveldene at du sender meg en melding. Du sier du er sliten og du forteller meg at du ikke føler deg bra nok. Du forklarer meg hvor lenge du har følt det slik og at du ikke klarer mer.

Det gjør vondt, utrolig vondt. Jeg var ikke klar over at det kom til å bli slik. Jeg har hørt før at det å være en offentlig person ikke bare var en dans på roser og det får jeg virkelig erfart nå.

Jeg kan ikke tro at så mange av dere bruker deres tid på å snappe meg, skrive på Facebook, Instagram eller ringe. Jeg setter så utrolig stor pris på dere alle og det føles godt å ha så mange personer "rundt seg", selv om det bare er bak en skjerm.

De fleste meldingene er utrolig koselige og oppmuntrende, men så kommer den dystre delen. Den delen hvor dere spør om hjelp og råd om livet.

De fleste er yngre enn meg og det gjør kanskje saken enda tyngre. Utroskap, spiseforstyrrelser, selvskading og mobbing. Listen er lang over problemer både jenter og gutter spør om råd til.

Jeg skulle så ønske jeg kunne hjelpe dere alle. Jeg skulle så ønske jeg kunne fortelle dere at dere var gode nok og at det holdt. Jeg skulle så ønske at vi alle klarte å være snille med hverandre.

 

 

Det er så mange der ute som trenger noen, som har det vondt og som sliter. Vær snill med alle rundt deg. Du vet aldri hvordan de har det. Det er så lite som skal til for å gjøre annen persons dag bedre.

Jeg setter utrolig stor pris på dere alle. Jeg prøver å svare dere og komme med råd, så fort som jeg klarer. Jeg klarer kanskje ikke å hjelpe dere alle, men jeg prøver så godt jeg kan.

Jeg runder av dette innlegget meg å si tusen takk til dere alle. Dere gir meg så mye støtte og jeg gjør så godt jeg kan for å kunne gi noe tilbake til dere❤




 

Self respect has nothing to do with sex and nudity. Self respect means making choices that makes you happy.

 


//Bilder fra sommeren ifjor.

Kler man av seg på bilder, er det feil i dagens samfunn. 




Har du noen gang følt at du er helt nytteløs? Det har jeg gjort. Mange ganger. Jeg har aldri hatt en fast jobb lengre enn ett år. Jeg har startet på skolen, ikke klart å henge med, droppet ut og nå står jeg igjen med et stort studielån.

Jeg har siden barneskolen vært veldig ukonsentrert i skoletimene. Jeg har hatt vanskeligheter for å sitte i ro over lengre perioder, følge med på det lærerne sier og klare å holde konsentrasjonen oppe over lengre tid. Da jeg startet på Videregående skole hadde jeg gått 10 år grunnskole. Men allerede da hadde jeg STORE kunnskapshull og jeg stilte svakt i forhold til flere av mine klassevenner. 

Første året på videregående gikk helt ok. Var selvfølgelig litt lei på slutten og det var nok den største årsaken til at jeg valgte å ta et utvekslingsår i USA. Tredjeåret mitt startet også helt greit, men sank fort og drastisk. Klarte ikke å finne motivasjon til å gjøre noen ting. En av grunnene til det er nok fordi det skjedde mye i livet mitt på den tiden. Både psykisk og fysisk.  

Tror dere jeg velger selv å gå fra eksamen med en halv side, med halvferdig tekst? Bare fordi jeg ikke gidder? Nei. Da tar dere feil. Jeg synes det er kjempe kjipt og trist. Jeg vegrer meg alltid før jeg skal levere inn det jeg har skrevet. Jeg venter gjerne til alle andre har gått før jeg tør å levere mitt arbeid. Det er dumt, men jeg får det bare ikke til. (Og tro meg, jeg har virkelig prøvd.)

En av de tingene som har irritert meg mest er det alle andre sier og tenker når jeg forteller hvilken karakter jeg fikk, eller hva jeg skrev på de ulike oppgavene. "Haha, du er så dårlig på skolen". Ja, jeg er vel det. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å gjøre det bra, hvis det var det dere trodde. Jeg vil så gjerne. Jeg vil være den jenta med toppkarakterer. Tilslutt ble det bare til at jeg jattet med, og gadd ikke forklare hvorfor jeg strøyk/fikk dårlig karakter. De fikk bare tro at jeg var dum.

Jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke alltid har gjort mitt beste. Mange ganger har det vært fordi det er så vanskelig å fortsette når jeg gang på gang har prøvd, og resultatet blir alltid det samme. FAILURE. Jeg har det bedre når jeg ikke går skole. Skole stresser meg og jeg synes det er vanskelig å forklare hvorfor. Det er vanskelig å skal forklare hvorfor til en person som ikke klarer å forstå. Jeg klarer ikke å ta til meg kunnskap i et klasserom fullt av andre ungdommer. Noen taster på pcen, noen tygger tyggis, noen hvisker høyt bak meg. Det er UMULIG å konsentrere seg da?!

Hvis jeg har prøve, innlevering eller et prosjekt som må gjøres, så har jeg ikke samvittighet til å gjøre annet enn å sitte inne å øve. Meen så klarer jeg det ikke, og blir heller sittende hjemme og ikke får gjort noe ut av dagen. Skjønner dere? Den tiden kunne jeg brukt på å pugge og øve, men selvom jeg prøver så går det bare ikke. Det er veldig frustrerende, og en vanskelig situasjon å være i. 

I August 2016 flyttet jeg til Oslo for å fullføre videregående. Jeg gikk på Sonans i et halvt år, før jeg fikk beskjed om at jeg skulle inn på Paradise hotel. Jeg hadde allerede mistet motivasjonen til å fortsette på skolen. Om jeg skal være helt ærlig med meg selv og dere, hadde jeg nok ikke så stor motivasjon da jeg startet heller. Men jeg lovet meg selv at jeg skulle prøve mitt beste for å få studiekompetansen i boks. Desember kom, og jeg visste at jeg måtte ta et valg. Enten å reise til Mexico i 2 måneder og henge etter med mye skolearbeid, eller å være hjemme å fortsette på skolen. Jeg valgte å gjøre det jeg selv ville, og det som føltes best for meg. Det ble alternativ 3: droppe ut av skolen å reise. Både da og nå føles det ut som at jeg har tatt det riktige valget. Jeg tror nok jeg kommer til å fullføre en dag. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil. Skole kan man begynne på og slutte med når som helst, derfor kommer jeg ikke til å stresse med å starte neste gang. 

 

Jeg er heldig som har foreldre som forstår. Jeg er heldig som har foreldre som bryr seg og støtter meg. Jeg er heldig som har foreldre som kjenner meg og vet hva som er best for meg. 

NEI jeg synes ikke det er kult å gjøre det dårlig på skolen, det er ikke flaut og jeg er absolutt ikke dum bare for jeg ikke får toppkarakterer. Skolen er laget i et mønster som ikke passer alle. Dette er ikke noe nytt. Alle vet det og alle ser det. 







         





"Dette innlegget er et av de første innleggene jeg skriver. Jeg skriver det mest for meg selv, for å få ut tankene og følelsene mine. Det er et innlegg jeg er veldig usikker på om jeg noen gang kommer til å publisere."

Det hender at jeg fortsatt våkner på grunn av deg. Våkner av en vond drøm. Jeg svetter, vil gråte, panikken slår inn og jeg tørr ikke legge meg igjen. Det skjedde igjen, i natt.

Løgner, sviker, taper. Hvilket ord? Egentlig gir jeg faen nå, du er ikke verdt min tid lengre
.



       
Hvordan skal jeg klare å elske noen igjen? Hvordan skal jeg klare å ha en person i livet mitt, som jeg trenger så sårt? Hvorfor skal jeg stole på den neste? Vil jeg klare å åpne meg til noen, knytte meg til noen, eller bruke tiden min på en ny? 

Det var slitsomt. Fysisk og psykisk. Hvorfor prøvde jeg å være noen jeg ikke er? Hvorfor raste jeg ned i vekt? Gjorde jeg det for å føle meg bedre? Nei. Jeg var desperat. Desperat etter bekrefelse om at jeg var god nok.

Hvor var du da jeg trengte deg mest?. Hva skjedde med "bare dæ"?.

Alle undret på hvorfor. Hvorfor jeg ikke kunne la deg gå og aldri snakke med deg igjen. Jeg klarte det ikke. Du hadde en kontroll over meg. En kontroll som førte til at det alltid var jeg som måtte beklage. Det var jeg som satt igjen å gråt. Det var jeg som ble syk.

"Love makes you blind"
 Når kjærligheten inntreffer blir man blind for alt. Man ser håp, lykke og en spennende fremtid. Jeg var redd. Redd for at jeg aldri skulle finne noen å elske på samme måte. Jeg trodde (egentlig ikke) at hver gang var den siste. Jeg var redd for at jeg aldri skulle klare å komme meg over deg. Jeg tok feil og glad er jeg for det.  

"Det er så vanskelig for den som elsker å gå ved siden av den som bare er glad i."


             

For alle gangene jeg lå våken om natten. For alle gangene jeg måtte lyve til familie og venner. For alle gangene jeg lå alene å gråt og for alle gangene jeg måtte late som alt var helt fint. FUCK DEG.

Jeg er så glad for at jeg ikke trenger å late som lengre. Jeg våkner opp glad. Jeg drar ut med vennene mine, går på skolen, spiser, ler og er oppriktig glad i livet. Nå er jeg kun meg! Og vet dere hva? Det er mer enn godt nok.

            
       TAKK. Takk for alt dere er. Takk for at dere alltid stiller opp og er der for meg.

 

Jeg har det så bra nå, bedre enn på lenge faktisk.

     
"Every challenge makes you stronger" 


 






Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits