SOLNEDGANG, BØLGER OG TÅRER.

Jeg kom over noen bilder på macen min som vekte liv i noen minner i meg. Jeg husker den dagen som om det var i går. Jeg merker jeg blir litt sjelven av å tenke på det, men samtidig veldig takknemlig. Jeg kan le når jeg prater om det nå i ettertid, men det kunne gått så utrolig galt. Hva var det vi tenkte på? 

Jeg hadde løget om jeg ikke sa jeg var redd, for det var jeg – utrolig redd også. Det var noen sekunder ute på havet at jeg nesten ville gi opp, men aldri i livet om jeg hadde gjort det. Det er i slike situasjoner du setter pris på alt du har i livet og innser hva som faktisk er viktig for deg.

 

Jeg og Sondre en kompis av meg hadde vært ute på hver vårt paddle board. Det hadde vært utrolig fint vær i Bodø den dagen. Havet var stille og solen skinte, perfekt å dra ut på havet å ta bilder – tenkte vi. Vi lå lenge der ute. Vi tok bilder, pratet og koste oss. Før vi viste ordet av det var solen nede og bølgene begynte å bli store. Vi begynte å tenke på å komme oss tilbake til land, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg trodde ikke det kunne bli verre til jeg plutselig mistet åren min. Da lå vi der, på hvert vårt brett med bare en åre. Det var nesten umulig å komme seg noen vei. 

 

Vi byttet på å bruke den ene åren vi hadde igjen, mens den andre måtte padle med hendene. Jeg husker så godt hvor mye jeg ropte og så etter Sondre. Jeg var så redd for at noe galt skulle skje. Vi kom oss 10 meter framover og ble slått tilbake 8 meter av bølgene. Det føltes som en evighet. Det var blitt svart ute og vi klarte ikke holde oss samlet lengre. Jeg har glimt av at jeg padler, mens jeg snur meg å roper mot Sondre – som var maange meter bak meg uten åre. Jeg kom meg tilslutt på et berg som lå i havet. Selv om jeg visste at jeg endelig var på land klarte jeg ikke å slappe av, Sondre var jo fortsatt der ute – uten åre fordi jeg klarte å miste den! Jeg ropte og skrek å prøvde fortvilt og veive med hennende, i håp om at noen skulle legge merke til oss. Jeg husker tårene kom. Jeg hadde ikke følelse i kroppen og klarte ikke tenke klart. 

 

Sondre var nesten kommet seg til berget da vi så et skarpt lys mot oss, endelig tenkte jeg. Noen fra land hadde sett oss, håpet vi i alle fall. Vi viste ikke om de hadde ringt etter hjelp eller om de i det hele tatt hadde sett oss, men vi fortsatte å rope og veive med henende. Vi hadde ikke noe annet valg enn å sitte å vente. Etter en stund så vi en stor båt som kom kjørende mot oss. Mannen som så oss hadde tilkalt redningsskøyta. Det var ikke før vi kom oss ombord og ble kastet i en dusj begge to, for å få blodsirkulasjonen i kroppen at jeg klarte å puste ut. Det føltes som om alt skjedde så utrolig fort, men samtidig en evighet. Vi ble kjørt til legevakten for sjekk og jeg fikk ringt mamma og pappa med en gang.

Dagen etter dro vi å kjøpte en gave og skrev et kort til mannen som ringte etter hjelp og takket. Jeg vet ikke hva vi hadde gjort uten hans hjelp. Jeg er utrolig takknemlig for at det gikk så fint! 

 

Bildene under var bare halv time/time før bølgene slo inn. Uviten om hva vi hadde i vente. Se så fint det var da! Det var vindstille og ikke en eneste bølge. Jeg har lært av denne turen. Havet er ikke noe man skal kødde om. 

Link til avisen:  HER SITTER PADLERNE OG VENTER PÅ HJELP 

          

          

          

         

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg