Jeg savner kroppen hans.

Har du noen gang savnet noen? Savnet noen du ikke kan møte på en stund? På grunn av avstand eller på grunn av feil tid? Det har jeg. Mange ganger. 


 

Noen ganger skulle jeg ønske jeg ikke reiste så mye som jeg gjør, men da ville jeg aldri opplevd alt jeg har fått opplevd. Jeg er glad jeg har fått mulighet til å reise så mye som jeg har. Jeg er glad jeg har fått mulighet til å lære å kjenne så mange fine mennesker, men trist for at jeg forlater dem kort tid etterpå. Jeg er glad jeg har opplevd sommerfuglene når jeg har reist, men trist for at jeg trekker meg unna fort når jeg merker dem. Jeg er glad jeg vet man klarer om man vil og jeg er glad jeg fint kan bestille en flybillett å reise tilbake. 

 

Noen ganger lurer jeg på hvorfor jeg aldri ender opp med det jeg hadde planlagt. Jeg hadde jo planen ganske klar, men så kom du og gjorde meg usikker. På kort tid fikk du meg til å glemme. Glemme planene og følelsene. Jeg vet at magefølelsen som regel har rett, men denne gangen var jeg forvirret. Jeg tok et valg og angrer ikke på valget i dag. Jeg er bare 20 år og har hele livet foran meg. Kjærlighet er mer enn forelskelse og denne gangen var det ingen av delene. Det ble for kort tid, men du gjorde meg glad. 

 

Jeg syntes det var skummelt å være nær deg. Det var ikke deg jeg ble redd av å være nær, men meg selv. Jeg merket det kun var snakk om tid og jeg ville ikke falle, for det var jo ikke planen? Noen ganger lurer jeg på om det kanskje var planen. En god venninne sa til meg en dag; Alt skjer for en grunn og det tror jeg virkelig er sant. 

 

Nå er jeg hjemme igjen. Hjemme i Norge – på rommet til bestevenninna i sengen. Klokken er nettopp passert 11 og det føles tomt å ligge alene. Så klart føles ting annerledes, men det er mest fordi alt føles så fjernt. Jeg ser ikke ikke for meg at det skal bli oss, men hvem vet? 


Jeg savner nærheten. 

2 kommentarer

Siste innlegg