Jeg hadde nesten glemt deg og følelsene.

Jeg hadde nesten glemt deg, men så tok jeg deg opp fra en av flytteeskene i går. Jeg tørket bort støvet og begynte å lese. 

Jeg tror jeg har fortrengt alle følelsene for alt virket plutselig så fjernt. Jeg kjøpte min første ordentlig dagbok i 2014 og mye har skjedd fram til nå, snart 4 år senere. Alt som står i boken er privat og det er kun jeg som leser og skriver. Jeg ville aldri husket alle følelsene den dag i dag om jeg ikke hadde det nedskrevet. 14 september 2014 feks. Jeg har fortrengt deg og følelsene den dagen. Det er godt å bla tilbake i boken å lese gamle innlegg å se hvor langt jeg har kommet. Jeg er blitt mer sikker på meg selv og hva jeg vil. Jeg er ikke like trist og dyster som jeg noen ganger var på den tiden jeg startet å skrive. Når det skal sies, så finner jeg det lettere å skrive om det vonde enn det gode noen ganger. Det er nok også en av grunnene til at de fleste innleggene er om de triste følelsene og hendelsene. Jeg skrev og skriver sjeldent om den fine jentekvelden eller ferien med familien. Det er ting jeg kunne snakke med om andre og da føler jeg kanskje ikke det behovet. Det jeg skriver i boken er som regel noe jeg vil holde for meg selv. Det er som en liten terapi for å samle tankene.

Nå er det noen måneder siden sist jeg skrev og mye har forandret seg. Den har blitt litt bortglemt i all flyttingen, men nå skal jeg ta den i bruk igjen. Sist innlegg var om en gutt jeg traff i fjor, men som jeg ikke har så veldig mye kontakt med nå. En liten flørt som aldri ble noe spesielt mer enn det. Det er ikke det siste innlegget nå, for i natt skrev jeg igjen.

Du er god å ha når ingen andre forstår. Du vet de dypeste tankene og følelsene mine og du dømmer dem aldri. 

                                              

Jeg vurderer å dele et av innleggene mine med dere, men er fortsatt litt usikker. Det er skummelt å skulle dele noe så personlig. Det står skrevet mye om kjærlighet, mat, kropp, sex, venner og familie.

 

Et avsnitt fra et av innlegget går slik; Jeg gikk gråtende ut, satt meg på scooteren og kjørte hjemover. Jeg angret og gråt mer sekundet jeg kom hjem. Han var så mange ganger utro mot meg og nå var han utro med meg. Dette var en stor wake up call for min del til å komme meg videre. Det er på tide å starte på nytt. Jeg kan ikke fortsette som dette. 

Et annet avsnitt går slik; Hvorfor skriver man dagbok? Det er ingen som får lese og det er ingen som kan komme med respons, til mitt rop om hjelp. Jeg tenkte først å fremst å få ut tankene om at jeg nå har gått opp 7 kilo på en uke. 46 til 53. Er det mulig. Jeg trenger deg, men jeg hater deg også. Jeg trenger deg til å minne meg på å alltid være i fokus. Jeg trenger at du forteller meg at jeg er svak og at mat løser ingenting. Du er den som forstår meg best, men det var du allerede. Det er jo derfor du har tatt kontroll over livet mitt. Når skal jeg lære meg å kontrollere deg? Vil jeg egentlig kontrollere deg? 

                                      

Noe dere kunne tenkt dere å høre fortsettelsen på? Uansett om du er glad i å skrive eller ikke, så anbefaler jeg deg å skrive noen minner eller følelser ned. Jeg vet jeg kommer til å sette pris på det om noen år, for jeg gjør det allerede. 

4 kommentarer
    1. Jeg vil høre mer fra første avsnitt! Har vært i akkurat samme situasjon… Det gjorde vondt å være personen han var utro med. Jeg vet jo selv hvor vondt det var å ha en kjæreste som var utro, men alt jeg brydde meg om var han:(

    2. Hei lurer på hva du tjener på PB? Jobber der selv bare lengre nord å lurer på om det er forskjell i lønna, har selv 134,- i timen…

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg