Jeg skulle bli den jenta han ikke kunne miste.

Kjærlighet. 

Et utrolig sterkt og sårbart ord. 

Har dere noen gang tenkt på hvor langt man er villig til å strekke seg for kjærligheten? Jeg har tenkt mye på det. 

Jeg strakk meg for langt og håper jeg aldri gjør det igjen. 

For hundrede gang prøvde jeg og han å få oss til å funke.

Denne gangen måtte det gå, for jeg så ikke for meg et liv uten han. 

Rart å tenke på den dag i dag, men det var en gang. 

Husk det om du er i samme situasjon. Det finnes alltid en ny.

Vi prøvde igjen og jeg prøvde enda hardere.

Denne gangen måtte jeg bli bra nok for han. 

Jeg skulle bli den jenta han ikke kunne miste.

Jeg spiste mindre og mindre

og trente mer og mer. 

Jeg brukte fler tusen kroner på victoria secret.

Det måtte han jo bare like. 

Det tror jeg han gjorde også, men bare ikke godt nok.  

Hva vet vell jeg? Jeg sitter fortsatt med spørsmålene jeg aldri fikk svar på. 

Jeg mistet energi og jeg ble mer og mer ulykkelig.

Tankene med han gjorde meg lykkelig og tankene uten han gjorde meg kanskje enda lykkeligere. 

Rart hvordan vi mennesker holder fast til noe som sårer en. 

Jeg mistet kontrollen og du tok over.

Vi hadde det fint en stund, veldig fint.

Jeg trodde oppriktig at nå skulle det gå.  

Så kom den dagen det skjedde igjen. Jeg fant ut at han var med en annen. 

Hvordan kunne han være utro nå? Denne gangen skulle vi jo klare det. 

Jeg tar tilbake vi. Jeg var alltid der. 

Hvordan kunne han ikke komme hjem til hans egen leilighet? Jeg lå å ventet hele natten.

Jeg hadde på meg settet han likte så godt. 

Jeg tok det på kun for hans skyld. 

Halvtime etter dette bildet ble tatt sendte du meldingen. Rart hvordan et bilde kan få fram så mange følelser. 

Nå var jeg jo bra nok, i alle fall nesten – trodde jeg.

Han sendte melding og sa han skulle på nach og at jeg derfor bare skulle dra hjem.

Jeg gråt og ville egentlig ikke dra, men jeg dro hjem. 

Han trodde kanskje han klarte å lure meg, men jeg forstod mer enn jeg ga utrykk for. 

Jeg sa hver gang at jeg trodde han, men jeg gjorde egentlig ikke det. 

Jeg tror til og med han til slutt begynte å tro sine egne løyner. 

Etter den kvelden lovet jeg meg selv å stenge ute alle følelsene. 

Han og meg var over, for godt. 

Det var da det gikk opp for meg. Det var ikke meg det var noe galt med.

Kjærlighet skremmer meg. Jeg er redd noen skal ta i fra meg kontrollen igjen. 

8 kommentarer
    1. Så urolig fint og sårbart innlegg Martine! Du er kjempegod så har kommet deg gjennom dette❤️❤️❤️ sender deg en varm tanke💖

    2. Fantastisk innlegg, det er sånn jeg har det nå bare jeg ikke har kjæreste(vil bli perfekt sånn at alle liker meg)føler meg ikke bra nok og spiser mindre og trener 3-4 ganger i uken, skal begynne og trene mer:)-hilsen 13 år gammel jente, stor fan foresten, fint og vite at jeg ikke er den eneste som har det sånn

    3. Har ikke ord, fantastisk innlegg! Bra noen tørr å skrive dype innlegg en gang i blandt. Menneskene trenger det.

    4. Til deg, Anonym, kl. 17.13:
      DU ER SÅ BRA!!!!!
      Nyt ungdomstiden din, ikke sammenligne deg med noen. Det vil alltid finnes folk som er «bedre» enn deg, det viktigste er hvordan man «hever» seg over det – hvordan man fremstår. Hev hodet, SMIL og la alle «haterne» sitte igjen i skyggen. DU ER FANTASTISK!!!! < Takk, Martine. Du skriver rett fra levra, og det blir jeg veldig glad for! <3

    5. Har det likt selv. Prøver og prøver men føler meg aldri lykkelig. Føler jeg jobber for noe som aldri vil fungere uansett. Også har han begynt å blitt voldelig. Men han er fortsatt søt og snill mye av tiden. Dritt ass. Du er tøff som klarte å gå videre

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg